Turrskodd skal ingen vassa oss no!

Veien mellom Hyen og Sandane er en rasutsatt strekning. Derfor satses det nå på nye rasvoller til den nette sum av 20 mill. kroner for en sikrere vei. Jeg er veldig glad for at noe av utryggheten med veien blir tatt bort med slike inngrep; risikoen for ras minker. Men vi har uansett ingen garanti for at vi slipper unna. Jeg så forleden at det var kommet et ras på et helt annet sted enn der man bygger bolverk mot snøras; rett utenfor en tunnellmunning.

Gården Osmundnestunet er en av de eldste og best bevarte gårdene i Hyen. Den ligger spektakulært til i fjellsiden ute i Hyefjorden - midt i mellom der hvor snørasene har brøytet seg vei. Igjennom århundrer har bøndene der erfart hvor rasene kommer, og har satt opp gårdshusene deretter.  Men de har aldri vært helt trygge. Derfor er husene bygget slik at husveggen oppover fjellsiden er gjort ekstra tykk og sterk, og kan tåle fonnvindene.

Det vil alltid være risiko for ras i Hyen. Derfor må man alltid følge med. Nå. Ikke i morgen, for da er det for sent.

Hyaren; mannen fra Hyen. Hyaren har lært meg å se og lytte på naturen. Han har lært meg at når det er tungt snøvær, med fuktig snø og sterk vind fra sør er det viktig å være oppmerksom. Jeg har selv stoppet opp ved de rasutsatte stedene, sveivet ned vinduet på bilen for å se opp i fjellsiden og lytte, og deretter gitt bånn gass når jeg har hørt stillheten. Pulsen har hamret.

Den hyggelige “bieffekten” med denne årvåkenheten er at jeg blir veldig mottakelig for nye sanseinntrykk – som gir en intens opplevelse.  Det kan skje noe uventet. Noe overraskende. Noe spennende. Et glimt av livet. “Right here – right now!” Det kan være en ugle som flyr langs rekkverket, en havørn som fanger en fisk, en rødrev som løper over veien eller en hjort som hopper opp fra fjæra. Eller rett og slett et voldsomt snøras som dundrer i fjorden på den andre siden.

Respekt. Å respektere kan bety “å se om igjen, se på ny”. Jeg liker den definisjonen.

Hyaren respekterer naturen.  Han vet at dersom han uforsiktig så kan naturen ta ham. For naturen gjør det den er best på; å være seg selv. Og den får alltid siste ordet. Derfor må han se, lytte og forstå signalene. Det er når Hyaren lever i pakt med naturen at han har det godt med seg – det er da han er lykkelig! Olav H. Hauge har sagt det slik i diktet “Elvane møtest”:

Elvane møtest, frå kvar sitt fjell.

Grip kvarandre i hendene.

Blandar sin song og sitt blod.

Held fram einige, sterkare,

snåvar ikkje so lett i steinane:

Turrskodd skal ingen vassa oss no!