Sogn og Fjordane er det fylket i landet med størst
småkraftpotensiale sammen med Nordland. Gloppen,
Luster og Jølster er blant de største småkraftkommunene i fylket. Et uttrekk fra Proff viser at det eksempelvis
i Gloppen kommune er blitt generert kraftinntekter på over 500 millioner kroner
hos de 15 største privateide småkraftverkene (aksjeselskaper) i perioden
2004-2014. De samme småkraftverkene oppnådde cirka 90 millioner kroner i samlet
årsresultat og av dette ble i underkant av 60 millioner kroner utbetalt i
utbytte.
Det disse tallene ikke viser er hvilken fallrettsleie som er
utbetalt til grunneierne. Fallrettsleien er en driftskostnad for
kraftselskapet. Vanligvis er fallrettene
utleid til kraftselskapene i minst 40 år, og forblir i grunneiernes eie
uavhengig av kraftutbyggingen. Jeg blir derfor ikke overrasket dersom det viser
seg at de samlede utbetalingene til grunneiere/aksjonærer fra småkraftverkene i
Gloppen er på nærmere 100 millioner kroner for perioden 2004 - 2014. Det er
veldig mye penger.
Slike historier er det mange av rundt om i Norge.
Likevel har det i løpet av de siste årene vært omsatt mange
småkraftverk i Norge. Og flere vil det nok bli.
Kjøperne av norske småkraftverk har ofte vært utenlandske –
og de har hatt svært god betalingsvilje. De mest kjente transaksjonene er Nordkrafts
salg av 13 småkraftverk, med 130 GWh i produksjonskapasitet, til britiske SL
Capital Partners, og det tyske investeringsselskapet Aquila Capital sine kjøp
av Norsk Grønnkraft sine 33 småkraftverk, med en produksjonskapasitet på 230 GWh, samt Norges største småkraftutbygger Småkraft.
Aquila Capital har også kjøpt 33 % av aksjene i småkraftselskapet Tinfos. Både SL Capital Partners og Aquila Capital er infrastrukturfond som investerer
i infrastruktur i Europa.
Det er flere grunner til at utlendinger er villige til å
betale godt. Småkraften er attraktiv fordi den ikke er underlagt
hjemfallsreglementet som krever at 2/3 av kraften må være offentlig eiet. Vannkraften
er også ren og fornybar – i motsetning til for eksempel kullkraft og gasskraft
på kontinentet – noe som gjør den attraktiv å eie. På toppen av dette har
internasjonale infrastrukturfond ofte tilgang på kapital med lave
finansieringskostnader (for eksempel via store pensjonsfond), noe som kan
motvirke fallende kraftpriser.
Dersom du spør lokale småkraftutbyggere tror jeg nok mange
likefullt vil hevde at det er bedre å eie og drive lokalt, både fordi det
bidrar til lokal verdiskaping og verdiene blir i bygda. Noen mener også at det
er viktig å binde eierskapet i kraftselskapene til gårdene gjennom
aksjonæravtaler fordi det vil gjøre bosetting på gårdene mer attraktivt.
Men er dette bildet av viktigheten av lokalt eierskap, lokal
verdiskaping og sikring av bosetting helt riktig? Til en viss grad er det
selvsagt det. Flere gårdsbruk har for eksempel fått erstattet reduserte
landbruksinntekter med kjærkomne merinntekter fra fallrettsleie. Dette har nok bidratt
til å sikre videre bosetting. Jeg tror også at foreninger og lag, som er viktige
bidragsytere til levende bygder, er blitt tilgodesett med generøse gaver fra
småkraften.
Når det gjelder etablering av nye arbeidsplasser og annen
verdiskapning, for eksempel ved å satse risikokapital uten for egne gårdsbruk,
er jeg derimot mer usikker. Så vidt meg bekjent er det lite av de 60 millioner
kronene som er tatt ut i utbytte fra småkraftverk i Gloppen de siste 10 årene som
har skapt mange nye arbeidsplasser i kommunen.
Et annet viktig spørsmål er hva som skjer når de grunneierne
som har leiet ut sine fallretter til et småkraftselskap – og samtidig eier
aksjer i selskapet - skal gjennomføre arveoppgjør og generasjonsskifter. Det
eneste som da er sikkert er at den som tar gården på odel vil overta
rettighetene til fallrettene – for disse følger gården. Dersom det eksisterer aksjonæravtaler som
binder aksjene til gårdsbrukene kan aksjene i beste fall bli omsatt til sterkt
rabatterte priser. I verste fall er aksjene uomsettelige. Dette vil kunne
favorisere den som har odelsretten.
Alternativet - det å kjøpe ut de øvrige arvingene i
odelsrekkefølgen til markedspris - kan på sin side bli dyrt.
Begge løsningene gir dilemmaer. Kimen til konflikt ligger
der. «Worst case» inntreffer når slike konflikter truer ønsket hjemflytting.
I et slikt perspektiv er det kanskje ikke så fremmed å selge
aksjene i kraftselskapet og dele pengene mellom arvingene. Det kan til og med
gjøre det enklere å arve og sikre relasjonene tilbake til bygdene. Og kanskje
blir det lettere å reinvestere i annen verdiskapning?
Det er viktig å ha åpenhet og klarhet om hvorledes man
håndterer generasjonsskiftene på gårdene som har fallretter for vannkraft. Jeg
foreslår at dagens grunneiere og utbyggere avklarer egne forventinger og
drøfter hva som skjer når generasjonsskiftene på deres gårdsbruk inntreffer. Det
er rett og slett en investering i fremtiden.