Småkraft - til glede eller besvær?

Sogn og Fjordane er det fylket i landet med størst småkraftpotensiale sammen med Nordland.  Gloppen, Luster og Jølster er blant de største småkraftkommunene i fylket.  Et uttrekk fra Proff viser at det eksempelvis i Gloppen kommune er blitt generert kraftinntekter på over 500 millioner kroner hos de 15 største privateide småkraftverkene (aksjeselskaper) i perioden 2004-2014. De samme småkraftverkene oppnådde cirka 90 millioner kroner i samlet årsresultat og av dette ble i underkant av 60 millioner kroner utbetalt i utbytte.

Det disse tallene ikke viser er hvilken fallrettsleie som er utbetalt til grunneierne. Fallrettsleien er en driftskostnad for kraftselskapet.  Vanligvis er fallrettene utleid til kraftselskapene i minst 40 år, og forblir i grunneiernes eie uavhengig av kraftutbyggingen. Jeg blir derfor ikke overrasket dersom det viser seg at de samlede utbetalingene til grunneiere/aksjonærer fra småkraftverkene i Gloppen er på nærmere 100 millioner kroner for perioden 2004 - 2014. Det er veldig mye penger.

Slike historier er det mange av rundt om i Norge.

Likevel har det i løpet av de siste årene vært omsatt mange småkraftverk i Norge. Og flere vil det nok bli.

Kjøperne av norske småkraftverk har ofte vært utenlandske – og de har hatt svært god betalingsvilje. De mest kjente transaksjonene er Nordkrafts salg av 13 småkraftverk, med 130 GWh i produksjonskapasitet, til britiske SL Capital Partners, og det tyske investeringsselskapet Aquila Capital sine kjøp av Norsk Grønnkraft sine 33 småkraftverk, med en produksjonskapasitet på 230 GWh, samt Norges største småkraftutbygger Småkraft. Aquila Capital har også kjøpt 33 % av aksjene i småkraftselskapet Tinfos.  Både SL Capital Partners og Aquila Capital er infrastrukturfond som investerer i infrastruktur i Europa.

Det er flere grunner til at utlendinger er villige til å betale godt. Småkraften er attraktiv fordi den ikke er underlagt hjemfallsreglementet som krever at 2/3 av kraften må være offentlig eiet. Vannkraften er også ren og fornybar – i motsetning til for eksempel kullkraft og gasskraft på kontinentet – noe som gjør den attraktiv å eie. På toppen av dette har internasjonale infrastrukturfond ofte tilgang på kapital med lave finansieringskostnader (for eksempel via store pensjonsfond), noe som kan motvirke fallende kraftpriser.  

Dersom du spør lokale småkraftutbyggere tror jeg nok mange likefullt vil hevde at det er bedre å eie og drive lokalt, både fordi det bidrar til lokal verdiskaping og verdiene blir i bygda. Noen mener også at det er viktig å binde eierskapet i kraftselskapene til gårdene gjennom aksjonæravtaler fordi det vil gjøre bosetting på gårdene mer attraktivt.

Men er dette bildet av viktigheten av lokalt eierskap, lokal verdiskaping og sikring av bosetting helt riktig? Til en viss grad er det selvsagt det. Flere gårdsbruk har for eksempel fått erstattet reduserte landbruksinntekter med kjærkomne merinntekter fra fallrettsleie. Dette har nok bidratt til å sikre videre bosetting. Jeg tror også at foreninger og lag, som er viktige bidragsytere til levende bygder, er blitt tilgodesett med generøse gaver fra småkraften.

Når det gjelder etablering av nye arbeidsplasser og annen verdiskapning, for eksempel ved å satse risikokapital uten for egne gårdsbruk, er jeg derimot mer usikker. Så vidt meg bekjent er det lite av de 60 millioner kronene som er tatt ut i utbytte fra småkraftverk i Gloppen de siste 10 årene som har skapt mange nye arbeidsplasser i kommunen.

Et annet viktig spørsmål er hva som skjer når de grunneierne som har leiet ut sine fallretter til et småkraftselskap – og samtidig eier aksjer i selskapet - skal gjennomføre arveoppgjør og generasjonsskifter. Det eneste som da er sikkert er at den som tar gården på odel vil overta rettighetene til fallrettene – for disse følger gården.  Dersom det eksisterer aksjonæravtaler som binder aksjene til gårdsbrukene kan aksjene i beste fall bli omsatt til sterkt rabatterte priser. I verste fall er aksjene uomsettelige. Dette vil kunne favorisere den som har odelsretten.

Alternativet - det å kjøpe ut de øvrige arvingene i odelsrekkefølgen til markedspris - kan på sin side bli dyrt.

Begge løsningene gir dilemmaer. Kimen til konflikt ligger der. «Worst case» inntreffer når slike konflikter truer ønsket hjemflytting.

I et slikt perspektiv er det kanskje ikke så fremmed å selge aksjene i kraftselskapet og dele pengene mellom arvingene. Det kan til og med gjøre det enklere å arve og sikre relasjonene tilbake til bygdene. Og kanskje blir det lettere å reinvestere i annen verdiskapning?

Det er viktig å ha åpenhet og klarhet om hvorledes man håndterer generasjonsskiftene på gårdene som har fallretter for vannkraft. Jeg foreslår at dagens grunneiere og utbyggere avklarer egne forventinger og drøfter hva som skjer når generasjonsskiftene på deres gårdsbruk inntreffer. Det er rett og slett en investering i fremtiden.