I sin nyeste bok «Økonomisk kriminalitet - ledelse og samfunnsansvar» omtaler BI-professor Petter Gottschalk den såkalte Gramartsaken.
I denne saken ble daglig leder Øivind Myhrvold og styreleder Casino Steel dømt
til fengsel for underslag. Jeg kjenner Gramartsaken godt; jeg var nemlig varsleren.
Som nyutdannet og kulturinteressert siviløkonom startet
jeg jobbkarrieren min som økonomisjef i paraplyorganisasjonen Samlet Norsk Rock
i 1997. Organisasjonen samlet musikkorganisasjonene Norsk Rockforbund, Rockens
Interesseorganisasjon, AKKS, NorgesNettet og Grammofonartistenes Forening (Gramart)
på Arbeidersamfunnets plass i Oslo, hvor alle kjempet felles sak inn mot
Stortinget for pop- og rockmusikkens kår i kulturlivet.
Det viste seg fort at organisasjonene hadde et konfliktfylt
samkvem. Jeg ble likevel overrasket da jeg oppdaget omfattende avvik i
regnskapene til Gramart. Jeg tenkte at det var viktig å rydde raskt opp, og
valgte å informere styret og revisor skriftlig om dette.
Til min store forbauselse fikk jeg signaler om at Gramartstyret
ikke ville prioritere saken, og jeg ble irettesatt av styreleder for at jeg
ikke hadde tiet om forholdene overfor styret (noe jeg senere også fortalte retten fra vitneboksen). Jeg fikk et klart inntrykk av
at saken skulle dysses ned. Dette var ikke reaksjonen jeg hadde forventet. Jeg
ble fortvilet – både av det jeg tolket som et bevisst forsøk på å tildekke lovbrudd,
fordi jeg følte på sviket mot alle de gode folkene jeg kjente i organisasjonen
og fordi jeg i min ensomme rolle som fagperson ikke ble tatt på alvor.
Høsten 1998 besluttet jeg derfor å bli en varsler. Jeg sikret
dokumentbeviser og etablerte kontakt med Dagens Næringsliv. Et år senere,
lørdag 18.september 1999, var hele forsiden av Dagens Næringsliv preget av et stort
nærbilde av Øivind Myhrvold med overskriften "Rock´n rot". Inne i
avisen var det en omfattende artikkel over fem sider som fortalte en historie
om udokumentert pengebruk, feriehus i Hellas og fordekte lønnsutbetalinger (se også DNs metodedokument til Skup).
Mange
var opptatt av hvilke «utro tjenere» som hadde snakket med DN-journalistene. Jeg
gikk derfor med en konstant frykt for å bli hengt ut i hovedstadspressen med
navn og bilde. Heldigvis slapp jeg med skrekken – i første omgang.
Overraskende nok døde saken hen og kontrollutvalget i
Gramart frikjente de to lederne. Men en
gruppe Gramart-medlemmer godtok ikke renvaskingen og gikk til
Økokrim-anmeldelse. Anmeldelsen førte til en nyhetseksplosjon hvor VG, Dagbladet, Aftenposten og Dagsavisen hang seg på med ulike vinklinger. Og denne gangen gav det seg
ikke.
Høsten 2002 - fire år etter varslingen - kom rettssaken
opp. De tiltalte stilte med to av landets beste skrankeadvokater, John
Christian Elden og Erling Lyngtveit. Vitnelisten var lang og ble presentert i
en helsides artikkel i Dagbladet. Der fremkom også mitt navn. Ikke overraskende
ble jeg som nøkkelvitne for Økokrim kjørt knallhardt av advokatene - min
troverdighet skulle ødelegges. Det var en ganske spesiell opplevelse å bli
forsøkt systematisk undergravet bare fordi jeg hadde sagt ifra om at noe jeg
mente var galt. Da dommen kom følte jeg bare lettelse over at saken var over.
Det er forøvrig godt å se at Gramart lever i beste velgående i dag - jeg har aldri vært i tvil om foreningen har en viktig rolle i kulturlivet.
Det er forøvrig godt å se at Gramart lever i beste velgående i dag - jeg har aldri vært i tvil om foreningen har en viktig rolle i kulturlivet.
Med tiden har jeg fulgt med i flere varslersaker; mange
av dem har vist at varsling medfører en betydelig psykisk og sosial belastning.
Ifølge journalist Hilde Harbo rammes hver tiende varsler av represalier (se «Varsling– en risikosport»).
Det er et krav at bedrifter skal ha en forsvarlig varslingskanal.
Dersom du vurderer å varsle vil jeg likevel råde deg til å lese Arbeidstilsynets
veileder «Varsling om kritikkverdige forhold på arbeidsplassen» og snakke om saken
med noen du stoler på først. HR-medarbeidere, advokater og revisorer kan i
slike sammenhenger være gode samtalepartnere. Revisorer har også et særskilt
lovregulert samfunnsansvar når det gjelder rapportering av misligheter og
økonomisk kriminalitet gjennom Revisorloven og Hvitvaskingsloven.