Gründere, risiko og investorpsykologi

Gründere og innovasjon med tilhørende etablering av nye private arbeidsplasser står høyt på agendaen i Sogn og Fjordane. Det jobbes mye og godt mange steder. Ikke minst hos Innovasjon Norge, som nylig plasserte det nasjonale ansvaret for etablerertilskudd og gründeroppfølgning til fylket – i Førde. Det er også mye god hjelp å få hos lokale næringsselskaper og inkubatorer.

Like fullt er det mange skjær i sjøen for gründeren: for eksempel at man feilberegner hvor lang tid det tar å få kommersialisert idéen – det tar ofte mye lenger tid enn man tror, at finansieringsbehovet blir mye større enn gründeren hadde forventet seg i oppstarten, eller at tilliten mellom gründer og investor svekkes fordi man ikke har avklart gjensidige forventninger godt nok på forhånd.

Finansiering er ofte det første og største hinderet. Riktignok finnes det i oppstartsfasen et omfattende virkemiddelapparat både hos i Innovasjon Norge og i kommunenes førstelinjetjeneste. SkatteFunn-ordningen er også nyttig. Og banken stiller gjerne opp med lån – dersom man tror på prosjektet, sikkerheten er tilstrekkelig og gründeren har nok egenkapital. Egenkapital – eller risikokapital - må han selv skaffe, enten fra egen lomme eller med hjelp av investorer.

Gründere og investorer har ofte et svært ulikt utgangspunkt; gründeren trenger penger til å kommersialisere en idé for å løse et behov, mens investoren vil ha avkastning på sin kapital som han vurderer å risikere. Dette kan by på kommunikasjonsutfordringer, og det er ikke uvanlig at gründeren rister på hodet over investorens tilsynelatende «enkle» tilnærming.

Økonomisk teori viser at dersom en gründer skal trekke til seg risikokapital må han sannsynliggjøre at avkastningen for en investor over tid er høyere enn det vil være for en alternativ plassering, for eksempel på en høyrentekonto i bank eller ved kjøp av børsnoterte aksjer.

Investors risikopreferanse er førende for hvor han plasserer pengene sine; det er for eksempel stor forskjell på risiko for bankinnskudd (lav risiko), og plasseringer i aksjefond, obligasjoner, børsnoterte aksjer eller i unoterte aksjer (høy risiko). Lav risiko henger vanligvis sammen med lav avkastning (rente). Det betyr at dersom en investor har lav risikopreferanse, såkalt risikoaversjon, skal det mye til for å få ham til å plassere i andre verdipapirer enn dem med lav risiko. Dersom vedkommende skal vurdere å investere i noe annet – for eksempel i unoterte aksjer - skal han dermed være svært trygg på at han faktisk oppnår høyere avkastning.

For en investor med høy risikopreferanse kan andre plasseringer enn i bank være attraktivt. Riktignok vil investoren forvente høyere avkastning enn bankrente. Denne forventningen forsterkes av det faktum at investors risikokapital vanligvis vil bli prioritert etter bankens krav til sikkerhet og betjening av renter og avdrag – og i verste fall vil kunne gå tapt - dersom det må meldes oppbud.

Som følge av dette vil forskjellige investorer ha ulik risikovilje og ulikt avkastningskrav – og de vil dermed kunne vurdere verdien på investeringen ulikt. Fellesnevneren er uansett at høyere opplevd risiko fører til høyere avkastningskrav for investor.

Det er heller ikke uvanlig at investor forventer avkastning på mer enn kun på sin innskutte kapitalinnsats (les: det faktisk innskutte kronebeløpet). En profesjonell investor vil forvente avkastning både på sin andel av den akkumulerte egenkapitalen i virksomheten og på andre merverdier som ikke fremkommer direkte fra regnskapet; summen av dette kalles gjerne verdijustert egenkapital. 

Investor vil først og fremst kunne få realisert sin avkastning på to måter; enten ved utbetaling av utbytte, eller ved at han får solgt aksjene til en høyere verdi enn det han investerte for, for så å reinvestere gevinsten til høyere avkastning. Dersom det av ulike årsaker er opparbeidet betydelige merverdier i virksomheten vil det derfor være attraktivt å selge aksjene. Et ønske om salg blir særlig aktualisert dersom merverdier i virksomheten ikke reflekteres gjennom utbyttebetalingene.

Erfaring viser at mange gründere blir overrasket av at investorer stiller krav til langsiktig avkastning som er godt over bankrente. Det burde de ikke. Gründere må innse at både bank og investorer stiller krav til avkastning, og at investors kapital må være dyrere enn lånefinansiering. Det er ingenting som heter «gratis» penger.

Min påstand er at dersom gründeren forstår og aksepterer investorspsykologien og søker å matche egne behov med investorens behov er det mye risikokapital tilgjengelig – og man får langsiktige eiere med på kjøpet. Første steg vil være å avklare hverandres forventninger og å etablere tillit.