I fellesskapets tjeneste

I et intervju i Aftenposten nylig slo programdirektør Beate Karlsen i Solstrandprogrammet fast at på grunn av lederens synlighet er vedkommende sitt handlerom svært begrenset; «konsernsjefer – de kan gi veldig små vink som får stor effekt på symbolplan.» Denne erkjennelsen må bety at ledernes handlerom er mer begrenset enn det posisjon, lederegenskaper og ferdigheter tilsier.

I sin bok «Om ledelse – Makt og tillit i moderne organisering» skriver sosialantropologen Tian Sørhaug om lederen sin «doble kropp». Sørhaug viser hvordan man som leder ikke bare er en overordnet kollega og et medmenneske, men også at ens adferd blir tolket og tillagt andre egenskaper - utenfor ens kontroll - av dem som observerer og interagerer med ham. Andre menneskers oppfatning og tolkning av lederens adferd bidrar dermed til kompleksitet i forståelse og utøvelse av lederrollen.

Et annet perspektiv finner vi i østlig lederkultur.  Denne kulturen virker tilsynelatende autoritær siden den bygger opp under såkalt «paternalistisk ledelse». Ledere hengir seg til velvilje, kollektiv identitet og moralsk integritet for å tjene fellesskapet.  Som motytelse for sine offer får lederne rett til å ta beslutninger uten involvering fra medarbeiderne. Å handle på tvers av fellesskapets interesser i slike kulturer forbundet med skam. Denne tenkningen har røtter tilbake til taoismen og Lao-Tze (500 år f.kr).  Det taoistiske verdensbildet bygger på ideen om naturens samspill av krefter. Her er vannet blant de sterkeste kreftene fordi det virker mykt og uskyldig, men før eller senere fjerner det fjell. I taoistisk tenkning er de beste lederne dem som får folk til å handle selv. Man har dermed stor respekt for ledere som forholder seg stille og rolig, og som vet når de ikke skal snakke eller handle (jfr Jan Ketil Arnulfs «Hva er ledelse»).

Lederens offer for fellesskapet kan vi også lære om ved å lese gresk mytologi og særlig historien om Prometheus. Prometheus lurte Zevs og hjalp menneskene til å oppdage ilden i en tid da det var krig mellom menneskene og gudene. Ved hjelp av ilden kunne menneskene beskytte seg mot gudene. Som straff for dette sviket ble Prometheus lenket til et fjell i Kaukasus. Hver dag kom Zevs’ ørner og spiste leveren hans, som vokste ut igjen hver natt.  Prometheus er blitt symbolet på en tragisk helt.

Et fjerde perspektiv på lederens legitimitet finner vi i boken «Makt og verdighet – perspektiver på ledelse». Her trekker psykolog Steinar Bjartveit og økonom og filosof Kjetil Eikeset paralleller fra renessansens Firenze frem til i dag. De drøfter historien i et utviklingsperspektiv i lys av mangfold, kreativitet, makt - og ikke minst om maktens skyggesider - og vier særlig Lorenzo de Medici og Medici-familien oppmerksomhet.

Lorenzo de Medici kom fra Firenzes rikeste familie, der bestefaren Cosimo la grunnlaget for formuen ved bankvirksomhet og tøyproduksjon. Medici-banken utviklet seg til å bli en økonomisk og politisk kraft med filialer spredt utover det europeiske kontinentet, der de mektigste var kunder. Cosimo de Medici var ikke redd for å bruke sin posisjon til å påvirke styringen av republikken, noe som også gav familien fiender. Da Cosimos barnebarn Lorenzo og Giuliano tok over dynastiet og makten var det derfor ikke alle som med gledet seg. Den rivaliserende Pazzifamilien var ikke begeistret. Det hele toppet seg med et blodig attentat under en gudstjeneste, hvor attentatmennene – med støtte fra paven i Vatikanet, kong Ferrante av Napoli og Pazzifamilien – prøvde å ta livet av Medici-brødrene. Men de lyktes ikke helt.

Giuliano ble drept, mens Lorenzo overlevde og gjenvant etterhvert makten i republikken.  Firenze var på det tidspunktet under et enormt press – Firenzes makt skulle reduseres – og man fryktet krig og invasjon fra Vatikanet og Napoli. Paven og Vatikanet hadde styrkene og kongen av Napoli var kjent for å være rå og slu. Begge lederne hatet Medici-familien, og alliansen virket uovervinnelig.

For å forhindre at Firenze ble overtatt gjorde Lorenzo det utenkelige; han reiste alene til Napoli for å overgi seg, samtidig som han hadde en plan om å prøve å snu kong Ferrante. Sakte, men sikkert vekslet han mellom å sjarmere kongen og utfordre alliansen mellom Napoli og Vatikanet.  Lorenzo tilbød både pengesummer og strategiske forsvarsverk i Toscana. Til syvende og sist lyktes han i å inngå en fredsavtale. Avtalen gjorde at Vatikanet ikke lenger var en trussel for Firenze; krigen ble avsluttet og Lorenzo vendte hjem til Firenze i triumf.

Lorenzo de Medici’s reise til Napoli er en historie oppofrelse for felleskapet, om alliansebygging og om det å spille de kortene man har fått utdelt best mulig. Ledere som foretar personlige ofre til fordel for fellesskapet og samtidig viser hengivenhet til gruppen blir likt, og derigjennom øker de sjansene for å oppnå gjennomslag for sine tanker og idéer.

Jeg vil oppsummere denne diskusjonen om ledelse og hensynet til fellesskapet med et lite skråblikk på små lokalsamfunn. Der forventes det at alle bidrar for å sikre at samfunnet fungerer. Det er ikke uvanlig at man som enkeltmenneske ikler seg mange roller; man er både styremedlem i idrettslaget, frivillig på musikkfestivalen og lokalpolitiker – i tillegg til å være forelder og nabo. Dersom man har en disputt med kommunen risikerer man at lokalavisen fanger det opp via kommunens postlister og skriver om det. Folkemeningen og oppfatningen av oss dannes med utgangspunkt i bruddstykker av fakta, observasjoner, tilfeldige møter og egne holdninger. Det er summen av dette folk ser – og det er ikke alltid i samsvar med ens egen virkelighetsoppfatning. Dersom man påtar seg lederansvar er dette viktig å forstå og akseptere. Personlig trygghet, rollebevissthet, kulturforståelse, innsikt i eget handlingsrom og vilje til offer blir dermed viktige «overlevelses»-egenskaper i slike samfunn.

Jeg velger å oppsummere lederoppdraget med Tian Sørhaugs ord: «Det å lede vil alltid innebære å være en fremmed».