Burning love

Ifølge Wikipedia kan lidenskap defineres som “...en sterk følelse eller sinnsstemning. Det kan være en mektig erotisk følelse eller glød. Lidenskap kan også vise til en brennende interesse for et spesielt felt eller område. Eksempelvis musikk, idrett, dans eller antikviteter for den saks skyld”.

Jeg har mange lidenskaper – litt for mange, vil noen kanskje hevde. Den som har preget meg mest er musikken. Ikke det at jeg evner å spille et instrument, for det er jeg rimelig talentløs på. Men jeg elsker å lytte på og føle musikken. Jeg liker å kjenne på de stemningene den maner frem og de bildene den skaper. Det blir ekstra spennende når jeg blander inn musikken i de daglige gjøremål; det skapes det spennende unike lydspor; musikken bidrar til å farge livet. Slike “kryssklipp” gjør godt både for musikkopplevelsen og tilstedeværelsen i hverdagen. Og forsterker minnene; “Soundtracks of My Life”. Dette gjør at jeg også får noen ganske alternative musikalske lydspor; for eksempel at en av de viktigste førjulsplatene mine er Pixies’ “Bossanova”.

Søren Kierkegaard skal ha sagt at “Den som ikke har lidenskap, ser aldri det forjettede land, men omkommer i ørkenen”. En klok fyr.

En som drives av sin lidenskap er grunnleggeren av Apple Steve Jobs. I sin søken etter den perfekte brukeropplevelsen stiller han ekstreme krav til kombinasjonen av design, teknologisk nyvinning og enkelhet. Og han er sterk i troen og går sine egne veier. Det kan nesten synes som om han har en hellig overbevisning i det han foretar seg. Jobs og hans Apple-team har gang på gang evnet å skape et inntrykk av teknologisk revolusjon.  

Musikkbransjen på internett fikk sin forløsning gjennom iPod og iTunes. De smarte mobiltelefonene fikk et helt nytt liv med iPhone, og den interaktive internettbruken blir videreutviklet med iPad. Etter å ha vært på konkursens rand i 1997 ble Apple nylig verdsatt høyere enn Microsoft. Og mobilgiganten Nokia vakler. Det sies at fremtidens store datateknologikamp vil stå mellom Apple og Google – gamle helter er parkert.

Det er for øvrig The Beatles som egentlig er opphavet til Apple-merkenavnet. De gav nemlig ut mye av musikken sin på sitt eget plateselskap, Apple Records.

I 1965 gav The Beatles ut sitt sjette album “Rubber Soul”. Det er sagt at det var nettopp dette albumet som langt på vei definerte bandet kunstneriske og politisk. “Rubber Soul” markerte et skifte fra kommersielt til kunstnerisk fokus for bandet. Albumet ble i 2003 av musikkmagasinet “Rolling Stone” rangert på 5. plass over magasinets rangering av tidenes 500 album.

Opphavet til tittelen på albumet, “Rubber Soul”, er visstnok at en farget jazzmusiker spottende kalte Mick Jagger “plastic soul”; altså en overfladisk og lidenskapsløs fyr, noe som engasjerte Paul McCartney og John Lennon. Men de tok seg den friheten at de endret “plastic” til “rubber”...

“Sweet dreams are made of this – who am I to disagree?” (“Sweet Dreams”, Eurythmics)

Du går aldri alene

Det er to ting Gerry & the Pacemakers og Liverpool Football Club har til felles; opphavet fra Merseyside og sangen “You’ll Never Walk Alone”. Gerry & the Pacemakers fikk en stor hit med den i 1963, og den er blitt en del av Liverpool Football Clubs identitet. Sangen ble opprinnelig laget til en musikal i 1945. Med budskapet om håp, tro og at man ikke skal gi opp, ble den etterhvert også populær i mange engelskpråklige kirkesamfunn og havnet i flere salmebøker.

Liverpools supportere stemmer vanligvis i sangen på slutten av kampene, både når laget ligger an til å vinne kamper og når det er som svartest. Jeg husker godt at jeg ble rørt til tårer under den TV-sendte Champions League-finalen i Istanbul i 2005, da jeg hørte da supporterne sang “You’ll Never Walk Alone” av full hals etter at Liverpool hadde snudd 0-3 til 3-3 og deretter vant på straffespark mot AC Milan.

Liverpool Football Club er en av verdens mest kjente fotballklubber og har en lang og dramatisk historie; de er en av de mestvinnende klubbene i den engelske serien med 18 seriemesterskap og har vunnet den gjeveste av europacupene; Serievinnercupen/Champions League, hele 5 ganger.

Klubben har også opplevd to av de svarteste hendelsene i fotballhistorien; den første var Heyseltragedien i 1985 der britiske hooligans og Liverpool-sympatisører startet opptøyer – like før europacupfinalen mellom Liverpool og italienske Juventus. 39 italienske og belgiske supportere ble drept. Kampen ble utrolig nok ble fullført (!) og Juventus vant 1-0; fotballhistoriens skammeligste øyeblikk.

Det andre var katastrofen på Hillsborough Stadium i Sheffield i 1989 der 96 Liverpool-fans ble klemt i hel da man mistet kontrollen med hvor mange som skulle komme inn på en FA-cupcamp mot Nottingham Forest. “You’ll Never Walk Alone” hadde en sentral plass da de døde ble hedret.

Ordene “You’ll Never Walk Alone” henger også over Shankly Gate på hjemmebanen Anfield Road i Liverpool.

Shankly Gate er oppkalt etter den legendariske skotske manageren Bill Shankly. Shankly var manager for Liverpool i perioden 1959 til 1974. Han fikk klubben opp fra 2.divisjon, vant serien tre ganger, FA-cupen to ganger og UEFA-cupen en gang.

Bill Shanklys filosofi var tuftet på at kun det beste var godt nok, han krevde 100% lojalitet og forlangte hardt arbeid fra alle rundt seg. Han utviklet også five-a-side-konseptet etter “pass and move”-prinsippet; ballen skulle gå, spillerne skulle være i bevegelse og man skulle alltid hjelpe sine medspillere.

Et annet sentralt element i hans tankesett var at klubben var til for supporterne; han følte han skuffet supporterne når laget ikke presterte og var svært bevisst på å ha en trofast tilhengerskare for laget.

Bill Shankly skal en gang ha sagt: “Den troen jeg tror på er egentlig ikke politikk. Det er en måte å leve på, det er menneskeheten. Den eneste måten å leve på for å bli lykkelig er at alle jobber for hverandre og hjelper hverandre”.

Da Shankly avsluttet sin karriere i Liverpool videreførte assistentene Bob Paisley, Joe Fagan og Ronnie Moran Shanklys tanker; “maskinlaget” Liverpool var nærmest uovervinnelige i andre halvdel av 70-årene og første halvdel av 80-årene.

Men fra 1985 ut utover har knapt Liverpool vært i nærheten av de prestasjonene fra Shankly-æraen. Det er nok flere grunner til det, men jeg tror at den viktigste er at lidenskapen til spillet og lojaliteten til laget har skilt lag. Man har mistet sjelen sin, på sett og vis.

Det har etter min mening skjedd et “kollektivt sammenbrudd” i fotballen; man er forført av alle pengene som er blitt sprøytet inn. Nå er det kun underholdning og individuell prestisje som teller. Mitt inntrykk er at mange spillere setter seg selv foran laget; får man ikke nok lønn eller tilstrekkelige utviklingsmuligheter går man til dem som betaler mer. Å vise lidenskap og lojalitet til et lag ved å gjøre den “ultimate handlingen”; å kysse klubbemblemet, gjør man nå kun fordi det er blitt en del av underholdningspakken - ikke fordi man mener det.

Å late som du vil “dø” for laget for så å stikke bare man får mye nok i lønningsposen et annet sted blir sett på som et svik for supporterne; de er jo de viktigste bærerne av klubbens sjel. Det forstod Bill Shankly. Det oppsummerte han også med berømte ordene "Football is not a matter of life and death...it's more important than that."

Jeg har et bittelite håp om at personligheter som Manchester United's Alex Ferguson og Arsenal's Arséne Wenger med sin karakterstyrke og utholdenhet kan bidra til å peke ut kursen for fotballen, men jeg er sannelig ikke sikker.

I dag er fotballen på ville veier. Vi må få sjelen tilbake!

…And Justice for All!

Veldig mye av den amerikanske populærmusikken har afrikanske røtter; tenk bare på blues, funk, soul, rap/hip-hop, R n’B, rock n’roll – og gospel.

På 60-tallet satte plateselskaper som Stax Records fra Memphis og Motown Records fra Detroit sitt tydelige preg på populærmusikken. Motown stod bak utgivelser fra artister som Marvin Gaye, Smokey Robinson, Temptations, Commodores og Diana Ross & the Supremes. Selskapet er også “fødestedet” til Stevie Wonder, Quincy Jones, Jackson Five og Michael Jackson.  I studioet til Stax har legender som Otis Redding, Booker T & MGs og Ella Fitzgerald spilt inn musikken sin. Og kanskje har til og med Elvis vært innom? Miksepulten og mikrofonene til Stax-studioet står i alle fall nå i Juke Joint Studios på Notodden (!) – av alle steder…

Den afroamerikanske musikktradisjonen har hatt en særpreget evne til å fornye seg og sette dagsorden – både musikalsk og politisk. Se bare på hvor sterk gjennomslagskraft rap/hip-hop har fått. Plateselskaper som Def Jam, Death Row og Aftermath Entertainment har for eksempel bragt frem svært mange toneangivende artister; Jay Z, Nas, Dr Dre, Ice Cube, Snoop Dogg, Tupac Shakur, 50 Cent og Eminem, for å nevne noen.

Mange rap-tekster er preget av et maskulint og tydelig uttrykk som tilsynelatende spiller på svært enkle budskap. Ved første gjennomlytting kan dette virke både infantilt og destruktivt. Og mye av det er rett og slett ikke pent.

Det er for øvrig slike tekster Tipper Gore (kona til Al, ja) har forsøkt å komme til livs. Gjennom organisasjonen PRMC fikk hun gjennomslag for at alle plater med offensivt innhold (banning, vold, dop, okkultisme og sex) skulle merkes med “explicit lyrics”.

I 1988 utgav N.W.A. (Niggaz With Attitude)  - med Dr Dre og Ice Cube i spissen - platen “Straight Outta Compton”. Dette albumet, som fikk en voldsom suksess, er veldig "explicit" og er preget av voldelige tekster, og var særlig rettet mot politiet og deres måte å behandle de fargede på. Jeg mener at for å tolke disse tekstene må man lese dem i rett kontekst; Compton har i mange år vært en av de mest belastede bydelene i Los Angeles  - preget av fattigdom, kriminalitet, drap, dop og sosial elendighet. For meg dreier platen seg derfor om hvordan det er å overleve i et samfunn med store sosiale skjevheter og urettferdighet.

Her hjemme følger artister som Lars Vaular, Klovner i Kamp og Karpe Diem opp denne mollstemte sosialrealistiske fortellerkunsten. Hør bare på Lars Vaulars “Supermaria” om alenemoren Maria som går på byen for å bli sett.  

Jeg for min del støtter meg til Beastie Boys: “ You Gotta Fight for your Right – to Party!”

Sterke menn

En av gavene jeg fikk til 40-årsdagen min i høst var de tre første sesongene av den amerikanske TV-serien Mad Men. Serien bergtok meg fra første episode. Jeg hadde ikke opplevd noe lignende siden David Lynch’ legendariske Twin Peaks. Det førte til at det ikke ble sett noe annet på TV på seks uker. Jeg ville rett og slett ikke ødelegge opplevelsen med noe så trivielt som “vanlige” TV-programmer!

TV-serien handler om reklamebyrået Sterling Cooper i New York på 60-tallet. Pakket inn i et stilrent og tidsriktig visuelt og musikalsk uttrykk.

Serien har en dramatisk historisk ramme; John F. Kennedy velges til president i USA i 1960, den kalde krigen topper seg med det mislykkede raidet i Grisebukta med den påfølgende Cuba-krisen og kommunistparanoia.  Drapene på Kennedy og drapsmannen Lee Harvey Oswald – direktesendt på TV – sjokkerer folk.  Oppbyggingen mot Vietnamkrigen som skaper bølger. Sist, men ikke minst, gir Martin Luther King jr. afroamerikanerne håp om like rettigheter som de hvite med sin berømte tale; “I have a dream!”. 

Med et slikt bakteppe kan historien om Sterling Cooper og den kreative sjefen Don Draper ved første øyekast virke som en rimelig flat affære – der ”menn var menn og kvinnene var på kjøkkenet”. Og hvor løgner og moralske brister ikke var noe problem – så lenge man tok seg godt ut, tjente penger og kundene fikk riktig “treatment”.

Men så er det ikke det serien handler om likevel. Vi får et dybdeinnblikk i et samfunn i voldsom forandring. Et samfunn der den rådende forretningsetikk og menneskesyn blir kraftig utfordret.

For meg er serien like mye en hyllest til sterke kvinner; inkarnert ved Betty, Peggy og Joan.

Martin Luther King jr. var en viktig premissgiver for de fargede sine rettigheter i USA på 1960-tallet.  Bak ham var det mange sterke personer. En av de viktigste var syersken Rosa Parks. Hun har fått mye av æren for starten på protestene mot raseskillet i USA på 1950- og 60-tallet.

Det hele begynte 1.desember i 1955 i Montgomery, Alabama. Rosa Parks var lei av å bli behandlet som annenrangs borger, og da hun nektet å gi fra seg setet sitt til en hvit mann i den “fargede” delen av buss No. 2857, fordi den “hvite” delen av bussen var full, ble hun arrestert, dømt og fengslet.

Denne hendelsen opprørte mange fargede og førte til at, da ukjente, Martin Luther King jr. organiserte en 381 dagers lang boikott av bussene i Montgomery. Bussene ble stående i månedsvis – inntil lovene som tillot segregering på offentlige kommunikasjonsmidler ble opphevet. I 1956 konkluderte USAs høyesterett med at segregering av sorte og hvite på busser var grunnlovsstridig. Og i 1964 ble offentlig rasediskriminering forbudt ved lov.

For å si det med Aretha Franklin og Annie Lennox:

 “Sisters Are Doin’ it for Themselves”!