På 60-tallet satte plateselskaper som Stax Records fra Memphis og Motown Records fra Detroit sitt tydelige preg på populærmusikken. Motown stod bak utgivelser fra artister som Marvin Gaye, Smokey Robinson, Temptations, Commodores og Diana Ross & the Supremes. Selskapet er også “fødestedet” til Stevie Wonder, Quincy Jones, Jackson Five og Michael Jackson. I studioet til Stax har legender som Otis Redding, Booker T & MGs og Ella Fitzgerald spilt inn musikken sin. Og kanskje har til og med Elvis vært innom? Miksepulten og mikrofonene til Stax-studioet står i alle fall nå i Juke Joint Studios på Notodden (!) – av alle steder…
Den afroamerikanske musikktradisjonen har hatt en særpreget evne til å fornye seg og sette dagsorden – både musikalsk og politisk. Se bare på hvor sterk gjennomslagskraft rap/hip-hop har fått. Plateselskaper som Def Jam, Death Row og Aftermath Entertainment har for eksempel bragt frem svært mange toneangivende artister; Jay Z, Nas, Dr Dre, Ice Cube, Snoop Dogg, Tupac Shakur, 50 Cent og Eminem, for å nevne noen.
Mange rap-tekster er preget av et maskulint og tydelig uttrykk som tilsynelatende spiller på svært enkle budskap. Ved første gjennomlytting kan dette virke både infantilt og destruktivt. Og mye av det er rett og slett ikke pent.
Det er for øvrig slike tekster Tipper Gore (kona til Al, ja) har forsøkt å komme til livs. Gjennom organisasjonen PRMC fikk hun gjennomslag for at alle plater med offensivt innhold (banning, vold, dop, okkultisme og sex) skulle merkes med “explicit lyrics”.
I 1988 utgav N.W.A. (Niggaz With Attitude) - med Dr Dre og Ice Cube i spissen - platen “Straight Outta Compton”. Dette albumet, som fikk en voldsom suksess, er veldig "explicit" og er preget av voldelige tekster, og var særlig rettet mot politiet og deres måte å behandle de fargede på. Jeg mener at for å tolke disse tekstene må man lese dem i rett kontekst; Compton har i mange år vært en av de mest belastede bydelene i Los Angeles - preget av fattigdom, kriminalitet, drap, dop og sosial elendighet. For meg dreier platen seg derfor om hvordan det er å overleve i et samfunn med store sosiale skjevheter og urettferdighet.
Her hjemme følger artister som Lars Vaular, Klovner i Kamp og Karpe Diem opp denne mollstemte sosialrealistiske fortellerkunsten. Hør bare på Lars Vaulars “Supermaria” om alenemoren Maria som går på byen for å bli sett.
Jeg for min del støtter meg til Beastie Boys: “ You Gotta Fight for your Right – to Party!”
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar