En overskyet og forblåst morgen på vei til jobb tittet jeg opp på de mektige fjellene langs Hyefjorden, og kom til å tenke på Trollfjord i Vesterålen. Jeg har aldri vært i Trollfjord, men jeg vet at det er en spektakulær avstikker for Hurtigruten; fjorden er karakterisert som et vel tre kilometer langt “øksehugg”, med et innløp som på det smaleste er bare 70 meter bredt, omkranset av dramatiske og vakre fjell.
I tillegg til å være en stor turistattraksjon er fjorden også kjent for å være åstedet for et brutalt møte mellom ny og gammel tid; Trollfjordslaget som fant sted 6.mars 1890. Dette slaget stod mellom robåtfiskerne i mindre åpne båter og mannskapene på dampdrevne notbåter som forsøkte å stenge fiskerne ute fra fjorden. Slaget ble symbolet på konflikten mellom det tradisjonelle fiskeriet og industrifisket.
Johan Bojer skildret dette slaget i romanen “ Den siste viking”. Boka handler om et kystmiljø rundt Rissa i Trøndelag som var avhengig av Lofotfisket for å livberge seg. Her beskrev Bojer både hverdagslivet i et fiskevær og om en kultur som gikk tapt med fremveksten av det moderne fiskeriet.
Jeg kjenner at dette temaet er like aktuelt i dag som for over hundre år siden. Her i distriktsfylket Sogn og Fjordane får jeg stadige påminnelser om brytningen mellom den gamle og nye tid. Kampen mellom de tradisjonelle spredte bomønsteret og sentraliseringen – eller spenningen mellom distriktene og det urbane og industrielle – er åpenbar. Dessverre synes jeg det ofte koker ned til en plump og stereotyp disputt om det gode, men sedate, liv på landet og det kalde, tomme og profittjagende bylivet. Det er synd. For det er ikke slik; jeg har selv mange gode år i byjungelen, men nå koser jeg meg på landet. Vi er avhengig av det beste fra begge verdener; vi kan ikke gjøre som strutsen og stikke hodet i jorden og tro at det går over. Verden går videre uansett om man vil det eller ikke.
I Hyen har jeg opplevd et tradisjonelt landbrukssamfunn som ser verdien av også å ha en moderne industribedrift som i sin midte. Forleden fortalte en jeg kjenner at hun beundret ånden til Hyarane. Da jeg utfordret henne på å utdype hva hun mente sa hun at de hadde den unike kombinasjonen av ydmykhet, ståpåvilje for fellesskapet og evnen til å ta sakene i egne hender for å få ting gjort. Derfor mente hun at Hyen var et livskraftig bygdesamfunn.
Jeg er enig med henne; i Hyen har vi mange reflekterte og stolte personligheter som samtidig forstår at man må bidra sammen for å møte fremtiden. Men jeg skulle ønske at vi hadde turt å vise oss mer frem… Det er unødvendig mye “lua i handa”. Av og til kunne vi “tatt en Martin Luther King Jr” – og ropt ut:
“Yes. I’m Hyar and I’m proud of it! I’m Hyar and beautiful!”
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar