Makten og æren i all evighet

Min far er veldig glad i William Shakespeare. Så begeistret har han vært at han til og med har skrevet engelsk hovedfagsoppgave på Universitetet i Bergen om stykket hans MacBeth.

Bare for å slå det fast med en gang; jeg er ingen Shakespeare-kjenner. Men jeg har skjønt såpass at han fortsatt er en viktig poet og skuespillforfatter - selv nærmere 400 år (!) etter sin død.

Det er sagt om Shakespeare at han hadde en unik evne til å formidle universelle sannheter i skuespillene sine. Han skrev både komedier og tragedier – hele 38 i tallet. I perioden 1599 til 1608 skrev han sine mest kjente tragedier;  Hamlet, Othello, King Lear og nettopp MacBeth. Stykkene berører temaer som har like stor relevans i dag som den gang de ble skrevet; sjalusi, tvil, begjær, svik og forræderi.

Hva var det så med MacBeth? Skuespillet omhandler offiseren MacBeth som i sitt begjær etter makt og sin grådighet tar livet av kong Duncan for selv å innta tronen - godt hjulpet av sin forfengelige og maktsyke kone Lady MacBeth. For å dekke over ugjerningen og sikre sin makt ender MacBeth opp i en voldsspiral som bare gjør han mer og mer ulykkelig. Til syvende og sist ender hans liv på slagmarken, mens konen begår selvmord. Tragedien er komplett.

Det er sagt og skrevet mye om dette skuespillet; blant annet at det er den ultimate “Tragedy of Ambitions”; ambisjonenes tragedie.  Underforstått er budskapet i skuespillet at du bestemmer din egen skjebne gjennom dine valg, og det viser hva du risikerer dersom du setter dine ønsker fremfor ønskene til fellesskapet.

Jeg mener at ønsket om å ha makt på ofte har en klar sammenheng til forfengelighet - det å ha status og bli sett. Det er noe vi alle i større eller mindre grad er opptatte av.

Men dersom livet - når det kommer til stykket -  bare skal dreie seg om status og jaget etter stadig makt, berømmelse og i sin ytterlighet kjendiseri, blir jeg rett og slett deppa. Det virker så hult, tomt og meningsløst. Og slitsomt. Men det er tydeligvis svært viktig å “få sine femten minutter med berømmelse”, som Andy Warhol formulerte det. Det er jo bare å se på “Paradise Hotel” på TV, det.

Ulempen med å hele tiden strekke seg etter berømmelse og makt er at vi må ofre noe er mer verdifullt, for eksempel venner, lidenskaper, familie, fritid,…… Kjenn på det; det føles ikke særlig godt.  Det er dette jeg tror Shakespeare forteller oss med MacBeth; vi må gjøre de rette valgene  - og ta konsekvensene av dem!

The Eagles fikk på 70-tallet en stor hit med låten “Desperado”. Johnny Cash har senere gjort en fantastisk tolkning av denne, og den har truffet meg veldig. Den bærende tekstlinjen er:

“Don’t  you draw the queen of diamonds, boy

She’ll beat you if she’s able

You know the queen of hearts is always your best bet”

Velg hjerterdame!

Forandring fryder!

Jeg sitter og ser på et bilde av hurtigbåten “Hardangerfjordekspressen” som fosser innover Hyefjorden. Et vakkert syn.  Båten er bygget i karbonfiber og går for tiden i rute over Bjørnefjorden og Hardangerfjorden mellom Rosendal, Os og Bergen.

Etter nærmere ettertanke representerer bildet også tre tradisjonsrike familiebedrifter; båtbyggerne Brødrene Aa i Hyen, rederiet L. Rødne og Sønner fra Sjernarøy i Ryfylke og Solstrand Hotell og Bad ved Os.  Gudmoren til fartøyet er nemlig administrerende direktør og eier Børrea Schau Larsen på Solstrand Hotell og Bad.

Disse tre bedriftene har flere likhetstrekk; de har blant annet gjort et valg om lokalitet for hvor virksomheten skal utøves, de jobber langsiktig med sine kunder og leverandører og de streber hele tiden etter å fornye seg.

Rødne har det lengste kundeforholdet med Brødrene Aa. Den lange og tillitsfulle relasjonen mellom dem har gjort selskapene nært knyttet til hverandre. Rederiet har sakte, men sikkert har bygget seg nøkternt opp på lokaltrafikk og på ambulansebåter langs kysten. De har også jobbet systematisk med å finne nye markeder gjennom sin kommersielle reiselivssatsing; den nye ruten mellom Bergen og Rosendal er et eksempel på det. Historisk sett har Rødne vært tidlig ute med å kontrahere hurtigbåter etter nye konsepter fra Hyen. Etter et år eller to har store konkurrenter som Tide, Stavangerske, Fosen og Fjord1 “skjønt det” og kommet halsende etter for å kjøpe de samme båtene.

Det familieeide Solstrand Hotell og Bad, som ligger vakkert til ved Bjørnefjorden utenfor Os, er et av de flotteste hotellene på Vestlandet. I tillegg til beliggenheten har de lange, gode og krevende kunderelasjonene – blant annet med AFFs Solstrandprogram i over 50 år – vært avgjørende for hotellets kvalitetsprodukt. Hotellet har hele tiden vært på søken etter å forbedre og fornye seg. De to viktigste faktorene har derfor vært de ansatte og åpenheten for nye impulser; medarbeidernes serviceinnstilling, og viljen til systematisk å reise verden rundt for hente inn nye tanker og idéer.

Børrea Schau Larsen fortalte en gang at hennes fineste opplevelse var da hun overnattet under åpen himmel i et buddhist-tempel sammen med gjestfrie munker langt inne i jungelen på Sri Lanka.

Den kjente Harvardprofessoren John Kotter har i sin bok “Sense of Urgency” sagt at dersom du skal få til endring som varer må du nå følelsene til folkene dine – du må rett og slett “nå hjertene deres”. Han mener at folk ønsker å være med på endring når man emosjonelt berøres og derigjennom forstår at det gir større trygghet og bedre muligheter i fremtiden.

Jeg vil hevde at stoltheten og tilhørigheten til et sted ikke trenger å være noe hinder for å drive en fremtidsrettet og god virksomhet – heller tvert i mot. Det betyr bare at dersom du har gjort valget om å bli boende på “verdens beste sted” har du også gitt avkall på en frihet – friheten til å flytte virksomheten til et annet sted dersom det går dårlig. Da blir det desto viktigere å forsterke de andre elementene som trengs for å sikre en god og trygg arbeidsplass; det å være i forkant med de gode fremtidsrettede løsningene for kundene og å ta vare på folkene sine. Det har både Olav og Bertel Aa, familien Rødne og Schau Larsen-familien vist er mulig.

Børrea Schau Larsen har oppsummert det slik;

 “It’s all about people!”

Den som intet våger intet vinner!

Båtbyggeriet Brødrene Aa i Hyen har i over 60 år bygget hurtiggående lyst – og passasjerbåter til kunder over hele verden. Båtbyggeriet har levert båter til Brasil, Gabon, Albania og Korea. Og til Norge, selvsagt; den største konsentrasjonen båter er nå i Stavanger-området.

De har også levert yachter til Sultanen av Brunei og til den fartsgale millionæren og bilbutikkeieren John Staluppi i fra Brooklyn. I en periode var Staluppis båt “Moonraker” verdens raskeste luksusyacht.  Det er forresten sagt at mafiakongen John Gotti var en av kundene hans…

Det hele begynte med en alvorlig bløff; i 1947 pantsatte brødrene Olav og Bertel Aa farsgården og leide et gammelt ysteri i veiløse Hyen under dekke av at de skulle lage møbler; Brødrene Aa Møbel og Trevareverkstad. I all hemmelighet hadde de planlagt å bygge lystbåter i eik, mahogni og oregonpine. Olav var “Petter Smart” - og økonomimann, Bertel kundekontakten og organisatoren. Felles for dem begge var optimismen, pågangsmotet, arbeidsviljen og den praktiske kyndigheten.

Etter hvert har Brødrene Aa stått frem som en bedrift som hele tiden søkte nye utfordringer; de bygget den første moderne legeskyssbåten, den første norske båten i sandwich-konstruksjon og den første norske luftputekatamaranen. De har også prøvd seg med minesveipere og hurtiggående yachter – men da endte det til slutt med konkurs.  Likevel – de gav aldri opp, og har alltid reist seg. I dag er de i verdensledende på hurtiggående passasjerbåter i karbonfiber.

To grunnleggende forutsetninger til at de har klart seg igjennom oppturer og nedturer er langsiktighet og et åpent sinn. De har hatt et langsiktig perspektiv på arbeidskraft, kunderelasjoner og på samarbeid med leverandører. Og de har hatt en åpenhet i å ta inn nye impulser og prøve ut nye ideer, for så å gjøre dem enda bedre. Relasjonene til kunden L. Rødne og Sønner og Karlskrona-verftet i Sverige er eksempler på dette. Familiebedriften fra Sjernarøy i Rogaland har det lengste kundeforholdet til Brødrene Aa og de har alltid vært interessert i  å prøve det siste innenfor teknologiutvikling. Rødne var også den første kunden som kontraherte båt i karbonfiber; ambulansebåten “Rygerdoktor”. Hos Karlskrona lærte Brødrene Aa om karbonfiberets muligheter - dette lette og voldsomt sterke materialet som også brukes i flyskrog. Nå er det Karlskrona som lærer av Brødrene Aa.

Olav fortalte meg en gang at de tre viktigste stikkordene for ham var at Brødrene Aa skulle ha sin virksomhet i Hyen, at man måtte hele tiden strebe etter å være i forkant teknologisk og at det var avgjørende å ta vare på de ansatte. Det er ingen tvil om at det har vært en formel som har fungert.

Parallelt med dette gjorde Olav og Bertel sitt for å utvikle Hyen som et godt sted å bo; de engasjerte seg i mye – alt i fra ungdomslag, skytterlag, sokneråd, skolestyre og tiltaksnemd til misjonsforening. Og de representerte hvert sitt parti i kommunestyret – Olav for Kristelig Folkeparti og Bertel for Senterpartiet. De var – nær sagt selvfølgelig - også sterkt delaktige i at det endelig ble veiutløsning (fylkesveg 615) til kommunesenteret Sandane i 1989.

Olav og Bertel sitt livslange engasjement for bedriften og lokalsamfunnet gav dem Kongens fortjenestemedalje i gull i 1991.

Nå er Olav og Bertel begge borte. Brødrene Aa ledes i dag av andre generasjons brødre – og tredje generasjon Aa’arar er godt på vei inn i bedriften.

 Olav og Bertel Aa sin ånd lever videre!

Right About Now - Funk Soul Brother!

En overskyet og forblåst morgen på vei til jobb tittet jeg opp på de mektige fjellene langs Hyefjorden,  og kom til å tenke på Trollfjord i Vesterålen. Jeg har aldri vært i Trollfjord, men jeg vet at det er en spektakulær avstikker for Hurtigruten; fjorden er karakterisert som et vel tre kilometer langt “øksehugg”, med et innløp som på det smaleste er bare 70 meter bredt, omkranset av dramatiske og vakre fjell.

I tillegg til å være en stor turistattraksjon er fjorden også kjent for å være åstedet for et brutalt møte mellom ny og gammel tid; Trollfjordslaget som fant sted 6.mars 1890. Dette slaget stod mellom robåtfiskerne i mindre åpne båter og mannskapene på dampdrevne notbåter som forsøkte å stenge fiskerne ute fra fjorden. Slaget ble symbolet på konflikten mellom det tradisjonelle fiskeriet og industrifisket.

Johan Bojer skildret dette slaget i romanen “ Den siste viking”. Boka handler om et kystmiljø rundt Rissa i Trøndelag som var avhengig av Lofotfisket for å livberge seg.  Her beskrev Bojer både hverdagslivet i et fiskevær og om en kultur som gikk tapt med fremveksten av det moderne fiskeriet.

Jeg kjenner at dette temaet er like aktuelt i dag som for over hundre år siden. Her i distriktsfylket Sogn og Fjordane får jeg stadige påminnelser om brytningen mellom den gamle og nye tid. Kampen mellom de tradisjonelle spredte bomønsteret og sentraliseringen – eller spenningen mellom distriktene og det urbane og industrielle – er åpenbar. Dessverre synes jeg det ofte koker ned til en plump og stereotyp disputt om det gode, men sedate, liv på landet og det kalde, tomme og profittjagende bylivet. Det er synd. For det er ikke slik; jeg har selv mange gode år i byjungelen, men nå koser jeg meg på landet. Vi er avhengig av det beste fra begge verdener; vi kan ikke gjøre som strutsen og stikke hodet i jorden og tro at det går over. Verden går videre uansett om man vil det eller ikke.

I Hyen har jeg opplevd et tradisjonelt landbrukssamfunn som ser verdien av også å ha en moderne industribedrift som i sin midte. Forleden fortalte en jeg kjenner at hun beundret ånden til Hyarane. Da jeg utfordret henne på å utdype hva hun mente sa hun at de hadde den unike kombinasjonen av ydmykhet, ståpåvilje for fellesskapet og evnen til å ta sakene i egne hender for å få ting gjort. Derfor mente hun at Hyen var et livskraftig bygdesamfunn.

Jeg er enig med henne; i Hyen har vi mange reflekterte og stolte personligheter som samtidig forstår at man må bidra sammen for å møte fremtiden. Men jeg skulle ønske at vi hadde turt å vise oss mer frem… Det er unødvendig mye “lua i handa”. Av og til kunne vi “tatt en Martin Luther King Jr” – og ropt ut:

 “Yes. I’m Hyar and I’m proud of it! I’m Hyar and beautiful!”