I sin bok «Why
Nations Fail - The Origin Of Power, Prosperity and Poverty» dokumenterer Daron
Acemoglu og James Robinson at dersom samfunn skal sikre utvikling og vedvarende
vekst er det avgjørende at de er fundert på inkluderende institusjoner og at man
tillater kreativ destruksjon.
Med «inkluderende
institusjoner» mener forfatterne samfunnsinstitusjoner som er preget av
stabilitet, konstitusjonelt folkestyre og forutsigbart lovverk.
I forståelsen
av «kreativ destruksjon» er det en grunnleggende aksept for at nyskaping og
innovasjon får utfordre rådende teknologi og tankesett – noe som kan true etablerte
arbeidsplasser på kort sikt.
Acemoglu og
Robinson viser at uten inkluderende institusjoner og kreativ destruksjon sakker
man akterut i den økonomisk utviklingen. Et viktig trekk med slike samfunn er
at elitene tviholder på makten for å unngå å miste sine privilegier; makt er viktigere
utvikling og vekst.
Denne analysen
kan også gjøres i et mikroperspektiv og relateres til småsamfunn. Det er lett å
observere at dersom det inntreffer negative hendelser som truer dagens tilstand
ligger det i samfunnets ryggmargsrefleks å beskytte seg. En god illustrasjon på
dette finner vi i Henrik Ibsen sitt teaterstykke «En folkefiende», hvor handlingen
finner sted i en mindre norsk kystby. Byen er svært avhengig av turisme og
inntektene fra badeanlegget; «Sunnhetsbadet». Når Doktor Stockmann oppdager at
vannkilden til badeanlegget er forgiftet prøver han forgjeves å få frem
sannheten slik at det kan gjøres riktige og nødvendige tiltak. Men han blir
motarbeidet med alle midler av myndigheter, borgerskap og den «forbannede
kompakte majoritet».
Doktor Stockmanns
prinsippfaste holdning gir store negative konsekvenser både for ham selv og for
familien, og det er åpenbart at han blir utsatt for hersketeknikker fra
makthaverne. Begrepet «hersketeknikk» ble forresten introdusert av
sosialpsykologen og politikeren Berit Ås i 1979. Ås var opptatt av å vise hvordan
menn utmanøvrerte kvinner ved å svekke kvinnenes selvfølelse og passivisere
dem. Hun identifiserte i den forbindelse fem hersketeknikker; usynliggjøring,
latterliggjøring, tilbakeholdelse av informasjon, fordømmelse og påføring av
skyld og skam.
I boken «Makt
og påvirkningskraft. Hvordan få gjennomslag på jobben» peker BI-professor Linda
Lai på at makt handler om hva slags avhengighetsforhold det er mellom mennesker. Hun
sier at makt handler om kontroll over ressurser som er verdifulle for andre, for
eksempel penger, informasjon, teknologi, kunnskap, anerkjennelse, nettverk
eller beslutningsmyndighet. Den som har mest kontroll, har mest makt. Og den
som har minst kontroll, er avhengig av den andre. Kontroll over attraktive
ressurser gjør det mulig å tilby andre belønning i form av tilgang til
ressurser de ønsker, samt å påføre andre ulempe ved å holde tilbake ressursene.
Satt på
spissen innebærer dette at dersom man ønsker å få til endring eller skape
noe nytt må man enten beherske maktens språk – og spille spillet «politisk
korrekt» for å få tilgang på ressurser og nettverk - eller så må man kjempe
«the hard way», slik doktor Stockmann gjorde.
I en tid med
mye fokus på «den nye oljen», omstilling og jobbskaping er det viktig å ha i
bakhodet at nyskaping og innovasjon til syvende og sist dreier seg om hva
samfunnet tillater av nye perspektiver og kreativ destruksjon. Den beste måten
å skape et bærekraftig og blomstrende samfunn er å legge til rette åpenhet,
takhøyde og aksept for å bli utfordret på etablerte tankesett.
I de siste
årene har vi sett flere spennende gründersuksesser i Sogn og Fjordane; blant
annet Paneda i Selje, Melin Medical på Sandane og Highsoft i Vik. Som engasjert
innbygger i Sogn og Fjordane er det likevel nærliggende for meg å stille
spørsmål om hvordan det står til med skaperkraften, nytenkningen og
risikoviljen for øvrig i fylket. Jeg tror at det er et betydelig uutnyttet
potensiale her. Det handler mye om å tørre å utfordre «vedtatte» sannheter.
