I sin bok «Om
ledelse – Makt og tillit i moderne organisering» skriver sosialantropologen
Tian Sørhaug om lederen sin «doble kropp». Sørhaug viser hvordan man som leder
ikke bare er en overordnet kollega og et medmenneske, men også at ens adferd
blir tolket og tillagt andre egenskaper - utenfor ens kontroll - av dem som
observerer og interagerer med ham. Andre menneskers oppfatning og tolkning av
lederens adferd bidrar dermed til kompleksitet i forståelse og utøvelse av
lederrollen.
Et annet perspektiv finner vi i østlig lederkultur. Denne kulturen virker tilsynelatende
autoritær siden den bygger opp under såkalt «paternalistisk ledelse». Ledere
hengir seg til velvilje, kollektiv identitet og moralsk integritet for å tjene
fellesskapet. Som motytelse for sine
offer får lederne rett til å ta beslutninger uten involvering fra medarbeiderne.
Å handle på tvers av fellesskapets interesser i slike kulturer forbundet med
skam. Denne tenkningen har røtter tilbake til taoismen og Lao-Tze (500 år
f.kr). Det taoistiske verdensbildet
bygger på ideen om naturens samspill av krefter. Her er vannet blant de
sterkeste kreftene fordi det virker mykt og uskyldig, men før eller senere
fjerner det fjell. I taoistisk tenkning er de beste lederne dem som får folk
til å handle selv. Man har dermed stor respekt for ledere som forholder seg
stille og rolig, og som vet når de ikke skal snakke eller handle (jfr Jan Ketil
Arnulfs «Hva er ledelse»).
Lederens offer for fellesskapet kan vi også lære om ved å
lese gresk mytologi og særlig historien om Prometheus. Prometheus lurte Zevs og
hjalp menneskene til å oppdage ilden i en tid da det var krig mellom menneskene
og gudene. Ved hjelp av ilden kunne menneskene beskytte seg mot gudene. Som
straff for dette sviket ble Prometheus lenket til et fjell i Kaukasus. Hver dag
kom Zevs’ ørner og spiste leveren hans, som vokste ut igjen hver natt. Prometheus er blitt symbolet på en tragisk
helt.
Et fjerde
perspektiv på lederens legitimitet finner vi i boken «Makt og verdighet –
perspektiver på ledelse». Her trekker psykolog Steinar Bjartveit og økonom og
filosof Kjetil Eikeset paralleller fra renessansens Firenze frem til i dag. De
drøfter historien i et utviklingsperspektiv i lys av mangfold, kreativitet,
makt - og ikke minst om maktens skyggesider - og vier særlig Lorenzo de Medici og
Medici-familien oppmerksomhet.
Lorenzo de
Medici kom fra Firenzes rikeste familie, der bestefaren Cosimo la grunnlaget
for formuen ved bankvirksomhet og tøyproduksjon. Medici-banken utviklet seg til
å bli en økonomisk og politisk kraft med filialer spredt utover det europeiske
kontinentet, der de mektigste var kunder. Cosimo de Medici var ikke redd for å bruke
sin posisjon til å påvirke styringen av republikken, noe som også gav familien
fiender. Da Cosimos barnebarn Lorenzo og Giuliano tok over dynastiet og makten
var det derfor ikke alle som med gledet seg. Den rivaliserende Pazzifamilien
var ikke begeistret. Det hele toppet seg med et blodig attentat under en
gudstjeneste, hvor attentatmennene – med støtte fra paven i Vatikanet, kong
Ferrante av Napoli og Pazzifamilien – prøvde å ta livet av Medici-brødrene. Men
de lyktes ikke helt.
Giuliano ble
drept, mens Lorenzo overlevde og gjenvant etterhvert makten i republikken. Firenze var på det tidspunktet under et enormt
press – Firenzes makt skulle reduseres – og man fryktet krig og invasjon fra
Vatikanet og Napoli. Paven og Vatikanet hadde styrkene og kongen av Napoli var kjent
for å være rå og slu. Begge lederne hatet Medici-familien, og alliansen virket
uovervinnelig.
For å forhindre
at Firenze ble overtatt gjorde Lorenzo det utenkelige; han reiste alene til
Napoli for å overgi seg, samtidig som han hadde en plan om å prøve å snu kong
Ferrante. Sakte, men sikkert vekslet han mellom å sjarmere kongen og utfordre
alliansen mellom Napoli og Vatikanet. Lorenzo
tilbød både pengesummer og strategiske forsvarsverk i Toscana. Til syvende og
sist lyktes han i å inngå en fredsavtale. Avtalen gjorde at Vatikanet ikke
lenger var en trussel for Firenze; krigen ble avsluttet og Lorenzo vendte hjem
til Firenze i triumf.
Lorenzo de
Medici’s reise til Napoli er en historie oppofrelse for felleskapet, om
alliansebygging og om det å spille de kortene man har fått utdelt best mulig. Ledere
som foretar personlige ofre til fordel for fellesskapet og samtidig viser
hengivenhet til gruppen blir likt, og derigjennom øker de sjansene for å oppnå
gjennomslag for sine tanker og idéer.
Jeg vil
oppsummere denne diskusjonen om ledelse og hensynet til fellesskapet med et
lite skråblikk på små lokalsamfunn. Der forventes det at alle bidrar for å sikre
at samfunnet fungerer. Det er ikke uvanlig at man som enkeltmenneske ikler seg mange
roller; man er både styremedlem i idrettslaget, frivillig på musikkfestivalen
og lokalpolitiker – i tillegg til å være forelder og nabo. Dersom man har en
disputt med kommunen risikerer man at lokalavisen fanger det opp via kommunens
postlister og skriver om det. Folkemeningen og oppfatningen av oss dannes med
utgangspunkt i bruddstykker av fakta, observasjoner, tilfeldige møter og egne
holdninger. Det er summen av dette folk ser – og det er ikke alltid i samsvar
med ens egen virkelighetsoppfatning. Dersom man påtar seg lederansvar er dette
viktig å forstå og akseptere. Personlig trygghet, rollebevissthet,
kulturforståelse, innsikt i eget handlingsrom og vilje til offer blir dermed viktige
«overlevelses»-egenskaper i slike samfunn.
Jeg velger å
oppsummere lederoppdraget med Tian Sørhaugs ord: «Det å lede vil alltid
innebære å være en fremmed».
