Hverdagshelter

“d’er sånne folk som fortjener den nevnte glorien

setter av litt tid helt uten å kreve noe igjen

kan være en vanlig kar men er en helt for andre

som tar en vanlig dag og gjør den helt forandret

ekke store handlingen som må til

gjorde noe for andre og mer til

bare ofret litt lager ofte tid

små ting som må til for et bedre liv

jeg ler jeg ler mens jeg sitter på natta og skriver ned hver klisje

men jeg ville bare få det ned og jeg håper du ser at jeg virkelig mener det”

Artistene Erik og Kriss sender i sin låt “Hverdagshelt” en uforbeholden hilsen til dem som stiller opp i hverdagen; til dem som holder hjulene i gang rundt omkring og bidrar til at lokalsamfunnet fungerer fra dag til dag med store og små aktiviteter og gjøremål. 

Vi tar det gjerne som en selvfølge at folk stiller opp i hverdagen; han som trener knøttelaget i fotball, hun som deltar i styret til skytterlaget, er leder i 4H, eller som arrangerer revyer, konserter og St. Hans-feiring. Eller en som rett og slett deltar på dugnad. Alle disse som stiller opp for fellesskapet - på sin egen fritid og uten å få noe betalt - for at andre skal ha det bra!

Den betydelige innsatsen disse samfunnsstøttene bidrar med blir ofte oversett eller tatt for gitt  - kanskje fordi vi selv er for opptatt av de "store tingene"? 


Hva skulle vi gjort dersom alt som skulle gjøres for fellesskap et skulle kjøpes - der alle er “sin egen lykkes smed” og pleier sine egne interesser? Jeg tror det blir et fattigere samfunn.

Noen mener at det ikke er noe problem å betale seg ut av en dugnad; det har jeg selv tenkt. Jeg husker godt den gangen jeg ble bedt om å delta på vårdugnad i borettslaget i Bergen og jeg betalte meg ut. Jeg følte meg skamfull etterpå. Året etter deltok jeg heller med å male en dør og vaske en trapp. Det var kjekkere – og jeg følte jeg hørte til i borettslaget på en annen måte enn før og følte fellesskapet; det var fint å få bidra - betingelsesløst.

Å stille opp for andre gir en følelse av mening; det er godt å tenke på andre enn seg selv. Neste gang du møter en hverdagshelt skal du takke ham for innsatsen! Deretter skal du tenke at sånn vil også du være! For det er ikke så mye som skal til; det er de små handlingene i fellesskapet som teller.

Wake up and smell the coffee!

Den amerikanske medieprofessoren Neil Postman gav i 1985 ut boken “Vi morer oss til døde”. I boken uttrykker han bekymring for utviklingen av underholdningssamfunnet; “Når en befolkning blir oppslukt av trivialiteter, når kulturliv får en ny dimensjon og blir til en evig runddans av underholdning, når seriøs offentlig samtale blir til en form for barnebabbel, kort sagt, når et folk blir til et publikum, og deres offentlige liv blir til et varieténummer, da er det fare på ferde … og kulturdød en nærliggende mulighet.”

Postman sa rett ut at han fryktet for at sannheten skulle bli druknet i et hav av likegyldigheter, passivitet og selvopptatthet.

Nå i 2011 ser jeg at det Postman påpekte langt på vei har slått til.

Jeg synes at mange av de politiske debattene i aviser og på TV rett og slett er triste; det viktigste er å rakke ned på andre for selv å komme i et lys som sikrer gjenvalg ved neste korsvei.  Jaget etter hele tiden å være slagferdig og “politisk korrekt” synes å være drivkraften for deltakerne i den offentlige debatten. Og dette smitter over på menigmann!  Se bare på alle de tanketomme realityshowene som ruller over TV-skjermen; budskapet er at det tøffeste man kan gjøre her i livet er å være kul på TV. Jeg leste forresten i en artikkel forleden at Facebook er blitt et det perfekte stedet for å skape et bilde av hvor kule, hippe og ikke minst “vellykkede” vi er, med morsomme bilder, passende nettlinker og ikke minst treffende one-liners i kommentarfeltet. Merkelappen “poseringskultur” er nærliggende.

Når det er sagt så har jeg stor forståelse for at behovet for å bli sett - på best mulig måte - er et iboende behov vi alle har. Men følelsen av at de viktigste dydene i samfunnet vårt er å bli underholdt og å skinne i offentligheten synes likevel snublende nær. For meg blir det nærliggende å stille spørsmålet; er dette det hele? Er dette hva livet skal dreie seg om? I så fall føles det meningsløst og tomt.

“I hurt myself today, to see if I still feel. I focus on the pain, the only thing that’s real.” sang Trent Reznor Nine i Inch Nails på låten “Hurt”. Han taler på vegne av alle oss som ikke føler vi passer inn i det blankpolerte og hippe formatet; vi som faller utenfor og som føler oss misforstått. The Misfits. Vi er mange i den kategorien. Vi strever så godt vi kan med å passe inn i formatet; mange av oss klarer det, mens andre rett og slett gir tapt.

Men er det noen som kan gjøre noe med dette så er det vi selv! Mennesket er skapt som et sosialt vesen. Vi er konstruert for å skape noe sammen, for å snakke sammen, for å glede oss over fellesskapet, ta vare på hverandre og å bry oss! Jeg kaller det gjerne for “Den gode kraften”. Det gir mening å jobbe for den gode kraften– en høyere mening! Men det kommer ikke av seg selv - det krever at vi tar ansvar og ikke hengir oss til passivitet, der nytelse og selvopptatthet råder.

 “May the force be with You!”

Tro, håp og tilgivelse

Min familie har som mange andre sin historie fra 2.verdenskrig. Farfaren min Sigurd var født og oppvokst i Dale i Sunnfjord. Han var utdannet politimann og tjenestegjorde som 1.betjent i Odda under 2.verdenskrig, frem til han ble tatt til fange av nazi-tyskerne.

Tidlig om morgenen mandag 16.august 1943 opplevde han å bli arrestert i en koordinert aksjon der 470 politifolk over hele Norge ble hentet inn. Selv om faren min (Roald) den gang bare var to og et halvt, husker han godt de to tyske soldatene med maskinpistol som kom og hentet farfar i grålysningen med ham og min farmor (Laura) som hjelpeløse vitner.

Etterhvert havnet han i den tyske konsentrasjonsleiren Stutthof utenfor Danzig (Gdansk) i Polen. I tiden fra de ble tatt til fange og frem til de kom hjem fra fangenskapet døde 310 av hans kolleger.

De kjæreste eiendelene farfar fikk beholde i fangenskapet var en liten mappe og en dagbok. I den mappen var det tre gjenstander; to bilder av min da to-årige far, og et bittelite kart over Norge. I dagboken prøvde han hver dag å skrive noen linjer; her skrev han ned fakta om hva som skjedde i leiren – alt i fra kanondrønn som han hørte i det fjerne og at gode venner og kolleger bukket under, til det daglige arbeidet i leiren. Den 8.mars 1945 gjengav han sågar André Bjerke sin flotte gjendikting av Rudyard Kiplings “If” ordrett i dagboken sin.

8.mai 1945 fikk han vite at han var fri og da skrev han: ”Takk for det lenge ønskede budskap, Europa trenger freden. Hadde jeg bare kunnet gitt Laura og Roald beskjed om min eksistens “.

Dagboken hjalp ham til å holde hodet klart; det var stedet hvor han kunne sette ord på sin fortvilelse og sine sterke opplevelser, men også et sted hvor han kunne uttrykke sitt håp.

Etter å ha blitt skutt ned under oppdrag over Nord-Vietnam i 1965 satt den amerikanske admiralen James Stockdale i vietnamesisk fangenskap i åtte år. Han opplevde tortur og uvisshet og hadde ikke noe formening om han ville bli reddet. Men Stockdale gav aldri opp og hadde en klar overbevisning om at han ville overleve, selv om han ikke trodde på enkle kortsiktige løsninger; for eksempel å bløffe seg selv om at han skulle “være ute til jul” for å holde motet oppe – for så å få en tilsvarende stor skuffelse da så ikke skjedde. Stockdale hadde dessuten under fangenskapet en klar oppfatning av at denne erfaringen ville bli et “defining moment” i hans liv.

I 1992 var James Stockdale visepresidentkandidat for den uavhengige presidentkandidaten Ross Perot.

 I boken “Good to Great” omtaler forfatteren Jim Collins admiral Stockdale. Collins mener at historien hans representerer et viktig fundament i holdninger til lederskap og kaller det “Stockdale-paradokset”; du må holde fast ved troen på at du vil lykkes til slutt - uten hensyn til hvor vanskelig det er underveis, samtidig som du må konfrontere den brutale sannheten om dagens situasjon.

Farfar overlevde krigen og satte sin ære i at han aldri skulle oppleve dette igjen. Han var opptatt av å understreke at det ikke var det tyske folk som hadde gjort noe galt - det som hadde hendt var resultatet av et sykt totalitært system. Det første han ønsket var derfor å tilgi.

Farfar var også Great!

Makten og æren i all evighet

Min far er veldig glad i William Shakespeare. Så begeistret har han vært at han til og med har skrevet engelsk hovedfagsoppgave på Universitetet i Bergen om stykket hans MacBeth.

Bare for å slå det fast med en gang; jeg er ingen Shakespeare-kjenner. Men jeg har skjønt såpass at han fortsatt er en viktig poet og skuespillforfatter - selv nærmere 400 år (!) etter sin død.

Det er sagt om Shakespeare at han hadde en unik evne til å formidle universelle sannheter i skuespillene sine. Han skrev både komedier og tragedier – hele 38 i tallet. I perioden 1599 til 1608 skrev han sine mest kjente tragedier;  Hamlet, Othello, King Lear og nettopp MacBeth. Stykkene berører temaer som har like stor relevans i dag som den gang de ble skrevet; sjalusi, tvil, begjær, svik og forræderi.

Hva var det så med MacBeth? Skuespillet omhandler offiseren MacBeth som i sitt begjær etter makt og sin grådighet tar livet av kong Duncan for selv å innta tronen - godt hjulpet av sin forfengelige og maktsyke kone Lady MacBeth. For å dekke over ugjerningen og sikre sin makt ender MacBeth opp i en voldsspiral som bare gjør han mer og mer ulykkelig. Til syvende og sist ender hans liv på slagmarken, mens konen begår selvmord. Tragedien er komplett.

Det er sagt og skrevet mye om dette skuespillet; blant annet at det er den ultimate “Tragedy of Ambitions”; ambisjonenes tragedie.  Underforstått er budskapet i skuespillet at du bestemmer din egen skjebne gjennom dine valg, og det viser hva du risikerer dersom du setter dine ønsker fremfor ønskene til fellesskapet.

Jeg mener at ønsket om å ha makt på ofte har en klar sammenheng til forfengelighet - det å ha status og bli sett. Det er noe vi alle i større eller mindre grad er opptatte av.

Men dersom livet - når det kommer til stykket -  bare skal dreie seg om status og jaget etter stadig makt, berømmelse og i sin ytterlighet kjendiseri, blir jeg rett og slett deppa. Det virker så hult, tomt og meningsløst. Og slitsomt. Men det er tydeligvis svært viktig å “få sine femten minutter med berømmelse”, som Andy Warhol formulerte det. Det er jo bare å se på “Paradise Hotel” på TV, det.

Ulempen med å hele tiden strekke seg etter berømmelse og makt er at vi må ofre noe er mer verdifullt, for eksempel venner, lidenskaper, familie, fritid,…… Kjenn på det; det føles ikke særlig godt.  Det er dette jeg tror Shakespeare forteller oss med MacBeth; vi må gjøre de rette valgene  - og ta konsekvensene av dem!

The Eagles fikk på 70-tallet en stor hit med låten “Desperado”. Johnny Cash har senere gjort en fantastisk tolkning av denne, og den har truffet meg veldig. Den bærende tekstlinjen er:

“Don’t  you draw the queen of diamonds, boy

She’ll beat you if she’s able

You know the queen of hearts is always your best bet”

Velg hjerterdame!

Forandring fryder!

Jeg sitter og ser på et bilde av hurtigbåten “Hardangerfjordekspressen” som fosser innover Hyefjorden. Et vakkert syn.  Båten er bygget i karbonfiber og går for tiden i rute over Bjørnefjorden og Hardangerfjorden mellom Rosendal, Os og Bergen.

Etter nærmere ettertanke representerer bildet også tre tradisjonsrike familiebedrifter; båtbyggerne Brødrene Aa i Hyen, rederiet L. Rødne og Sønner fra Sjernarøy i Ryfylke og Solstrand Hotell og Bad ved Os.  Gudmoren til fartøyet er nemlig administrerende direktør og eier Børrea Schau Larsen på Solstrand Hotell og Bad.

Disse tre bedriftene har flere likhetstrekk; de har blant annet gjort et valg om lokalitet for hvor virksomheten skal utøves, de jobber langsiktig med sine kunder og leverandører og de streber hele tiden etter å fornye seg.

Rødne har det lengste kundeforholdet med Brødrene Aa. Den lange og tillitsfulle relasjonen mellom dem har gjort selskapene nært knyttet til hverandre. Rederiet har sakte, men sikkert har bygget seg nøkternt opp på lokaltrafikk og på ambulansebåter langs kysten. De har også jobbet systematisk med å finne nye markeder gjennom sin kommersielle reiselivssatsing; den nye ruten mellom Bergen og Rosendal er et eksempel på det. Historisk sett har Rødne vært tidlig ute med å kontrahere hurtigbåter etter nye konsepter fra Hyen. Etter et år eller to har store konkurrenter som Tide, Stavangerske, Fosen og Fjord1 “skjønt det” og kommet halsende etter for å kjøpe de samme båtene.

Det familieeide Solstrand Hotell og Bad, som ligger vakkert til ved Bjørnefjorden utenfor Os, er et av de flotteste hotellene på Vestlandet. I tillegg til beliggenheten har de lange, gode og krevende kunderelasjonene – blant annet med AFFs Solstrandprogram i over 50 år – vært avgjørende for hotellets kvalitetsprodukt. Hotellet har hele tiden vært på søken etter å forbedre og fornye seg. De to viktigste faktorene har derfor vært de ansatte og åpenheten for nye impulser; medarbeidernes serviceinnstilling, og viljen til systematisk å reise verden rundt for hente inn nye tanker og idéer.

Børrea Schau Larsen fortalte en gang at hennes fineste opplevelse var da hun overnattet under åpen himmel i et buddhist-tempel sammen med gjestfrie munker langt inne i jungelen på Sri Lanka.

Den kjente Harvardprofessoren John Kotter har i sin bok “Sense of Urgency” sagt at dersom du skal få til endring som varer må du nå følelsene til folkene dine – du må rett og slett “nå hjertene deres”. Han mener at folk ønsker å være med på endring når man emosjonelt berøres og derigjennom forstår at det gir større trygghet og bedre muligheter i fremtiden.

Jeg vil hevde at stoltheten og tilhørigheten til et sted ikke trenger å være noe hinder for å drive en fremtidsrettet og god virksomhet – heller tvert i mot. Det betyr bare at dersom du har gjort valget om å bli boende på “verdens beste sted” har du også gitt avkall på en frihet – friheten til å flytte virksomheten til et annet sted dersom det går dårlig. Da blir det desto viktigere å forsterke de andre elementene som trengs for å sikre en god og trygg arbeidsplass; det å være i forkant med de gode fremtidsrettede løsningene for kundene og å ta vare på folkene sine. Det har både Olav og Bertel Aa, familien Rødne og Schau Larsen-familien vist er mulig.

Børrea Schau Larsen har oppsummert det slik;

 “It’s all about people!”

Den som intet våger intet vinner!

Båtbyggeriet Brødrene Aa i Hyen har i over 60 år bygget hurtiggående lyst – og passasjerbåter til kunder over hele verden. Båtbyggeriet har levert båter til Brasil, Gabon, Albania og Korea. Og til Norge, selvsagt; den største konsentrasjonen båter er nå i Stavanger-området.

De har også levert yachter til Sultanen av Brunei og til den fartsgale millionæren og bilbutikkeieren John Staluppi i fra Brooklyn. I en periode var Staluppis båt “Moonraker” verdens raskeste luksusyacht.  Det er forresten sagt at mafiakongen John Gotti var en av kundene hans…

Det hele begynte med en alvorlig bløff; i 1947 pantsatte brødrene Olav og Bertel Aa farsgården og leide et gammelt ysteri i veiløse Hyen under dekke av at de skulle lage møbler; Brødrene Aa Møbel og Trevareverkstad. I all hemmelighet hadde de planlagt å bygge lystbåter i eik, mahogni og oregonpine. Olav var “Petter Smart” - og økonomimann, Bertel kundekontakten og organisatoren. Felles for dem begge var optimismen, pågangsmotet, arbeidsviljen og den praktiske kyndigheten.

Etter hvert har Brødrene Aa stått frem som en bedrift som hele tiden søkte nye utfordringer; de bygget den første moderne legeskyssbåten, den første norske båten i sandwich-konstruksjon og den første norske luftputekatamaranen. De har også prøvd seg med minesveipere og hurtiggående yachter – men da endte det til slutt med konkurs.  Likevel – de gav aldri opp, og har alltid reist seg. I dag er de i verdensledende på hurtiggående passasjerbåter i karbonfiber.

To grunnleggende forutsetninger til at de har klart seg igjennom oppturer og nedturer er langsiktighet og et åpent sinn. De har hatt et langsiktig perspektiv på arbeidskraft, kunderelasjoner og på samarbeid med leverandører. Og de har hatt en åpenhet i å ta inn nye impulser og prøve ut nye ideer, for så å gjøre dem enda bedre. Relasjonene til kunden L. Rødne og Sønner og Karlskrona-verftet i Sverige er eksempler på dette. Familiebedriften fra Sjernarøy i Rogaland har det lengste kundeforholdet til Brødrene Aa og de har alltid vært interessert i  å prøve det siste innenfor teknologiutvikling. Rødne var også den første kunden som kontraherte båt i karbonfiber; ambulansebåten “Rygerdoktor”. Hos Karlskrona lærte Brødrene Aa om karbonfiberets muligheter - dette lette og voldsomt sterke materialet som også brukes i flyskrog. Nå er det Karlskrona som lærer av Brødrene Aa.

Olav fortalte meg en gang at de tre viktigste stikkordene for ham var at Brødrene Aa skulle ha sin virksomhet i Hyen, at man måtte hele tiden strebe etter å være i forkant teknologisk og at det var avgjørende å ta vare på de ansatte. Det er ingen tvil om at det har vært en formel som har fungert.

Parallelt med dette gjorde Olav og Bertel sitt for å utvikle Hyen som et godt sted å bo; de engasjerte seg i mye – alt i fra ungdomslag, skytterlag, sokneråd, skolestyre og tiltaksnemd til misjonsforening. Og de representerte hvert sitt parti i kommunestyret – Olav for Kristelig Folkeparti og Bertel for Senterpartiet. De var – nær sagt selvfølgelig - også sterkt delaktige i at det endelig ble veiutløsning (fylkesveg 615) til kommunesenteret Sandane i 1989.

Olav og Bertel sitt livslange engasjement for bedriften og lokalsamfunnet gav dem Kongens fortjenestemedalje i gull i 1991.

Nå er Olav og Bertel begge borte. Brødrene Aa ledes i dag av andre generasjons brødre – og tredje generasjon Aa’arar er godt på vei inn i bedriften.

 Olav og Bertel Aa sin ånd lever videre!

Right About Now - Funk Soul Brother!

En overskyet og forblåst morgen på vei til jobb tittet jeg opp på de mektige fjellene langs Hyefjorden,  og kom til å tenke på Trollfjord i Vesterålen. Jeg har aldri vært i Trollfjord, men jeg vet at det er en spektakulær avstikker for Hurtigruten; fjorden er karakterisert som et vel tre kilometer langt “øksehugg”, med et innløp som på det smaleste er bare 70 meter bredt, omkranset av dramatiske og vakre fjell.

I tillegg til å være en stor turistattraksjon er fjorden også kjent for å være åstedet for et brutalt møte mellom ny og gammel tid; Trollfjordslaget som fant sted 6.mars 1890. Dette slaget stod mellom robåtfiskerne i mindre åpne båter og mannskapene på dampdrevne notbåter som forsøkte å stenge fiskerne ute fra fjorden. Slaget ble symbolet på konflikten mellom det tradisjonelle fiskeriet og industrifisket.

Johan Bojer skildret dette slaget i romanen “ Den siste viking”. Boka handler om et kystmiljø rundt Rissa i Trøndelag som var avhengig av Lofotfisket for å livberge seg.  Her beskrev Bojer både hverdagslivet i et fiskevær og om en kultur som gikk tapt med fremveksten av det moderne fiskeriet.

Jeg kjenner at dette temaet er like aktuelt i dag som for over hundre år siden. Her i distriktsfylket Sogn og Fjordane får jeg stadige påminnelser om brytningen mellom den gamle og nye tid. Kampen mellom de tradisjonelle spredte bomønsteret og sentraliseringen – eller spenningen mellom distriktene og det urbane og industrielle – er åpenbar. Dessverre synes jeg det ofte koker ned til en plump og stereotyp disputt om det gode, men sedate, liv på landet og det kalde, tomme og profittjagende bylivet. Det er synd. For det er ikke slik; jeg har selv mange gode år i byjungelen, men nå koser jeg meg på landet. Vi er avhengig av det beste fra begge verdener; vi kan ikke gjøre som strutsen og stikke hodet i jorden og tro at det går over. Verden går videre uansett om man vil det eller ikke.

I Hyen har jeg opplevd et tradisjonelt landbrukssamfunn som ser verdien av også å ha en moderne industribedrift som i sin midte. Forleden fortalte en jeg kjenner at hun beundret ånden til Hyarane. Da jeg utfordret henne på å utdype hva hun mente sa hun at de hadde den unike kombinasjonen av ydmykhet, ståpåvilje for fellesskapet og evnen til å ta sakene i egne hender for å få ting gjort. Derfor mente hun at Hyen var et livskraftig bygdesamfunn.

Jeg er enig med henne; i Hyen har vi mange reflekterte og stolte personligheter som samtidig forstår at man må bidra sammen for å møte fremtiden. Men jeg skulle ønske at vi hadde turt å vise oss mer frem… Det er unødvendig mye “lua i handa”. Av og til kunne vi “tatt en Martin Luther King Jr” – og ropt ut:

 “Yes. I’m Hyar and I’m proud of it! I’m Hyar and beautiful!”

Burning love

Ifølge Wikipedia kan lidenskap defineres som “...en sterk følelse eller sinnsstemning. Det kan være en mektig erotisk følelse eller glød. Lidenskap kan også vise til en brennende interesse for et spesielt felt eller område. Eksempelvis musikk, idrett, dans eller antikviteter for den saks skyld”.

Jeg har mange lidenskaper – litt for mange, vil noen kanskje hevde. Den som har preget meg mest er musikken. Ikke det at jeg evner å spille et instrument, for det er jeg rimelig talentløs på. Men jeg elsker å lytte på og føle musikken. Jeg liker å kjenne på de stemningene den maner frem og de bildene den skaper. Det blir ekstra spennende når jeg blander inn musikken i de daglige gjøremål; det skapes det spennende unike lydspor; musikken bidrar til å farge livet. Slike “kryssklipp” gjør godt både for musikkopplevelsen og tilstedeværelsen i hverdagen. Og forsterker minnene; “Soundtracks of My Life”. Dette gjør at jeg også får noen ganske alternative musikalske lydspor; for eksempel at en av de viktigste førjulsplatene mine er Pixies’ “Bossanova”.

Søren Kierkegaard skal ha sagt at “Den som ikke har lidenskap, ser aldri det forjettede land, men omkommer i ørkenen”. En klok fyr.

En som drives av sin lidenskap er grunnleggeren av Apple Steve Jobs. I sin søken etter den perfekte brukeropplevelsen stiller han ekstreme krav til kombinasjonen av design, teknologisk nyvinning og enkelhet. Og han er sterk i troen og går sine egne veier. Det kan nesten synes som om han har en hellig overbevisning i det han foretar seg. Jobs og hans Apple-team har gang på gang evnet å skape et inntrykk av teknologisk revolusjon.  

Musikkbransjen på internett fikk sin forløsning gjennom iPod og iTunes. De smarte mobiltelefonene fikk et helt nytt liv med iPhone, og den interaktive internettbruken blir videreutviklet med iPad. Etter å ha vært på konkursens rand i 1997 ble Apple nylig verdsatt høyere enn Microsoft. Og mobilgiganten Nokia vakler. Det sies at fremtidens store datateknologikamp vil stå mellom Apple og Google – gamle helter er parkert.

Det er for øvrig The Beatles som egentlig er opphavet til Apple-merkenavnet. De gav nemlig ut mye av musikken sin på sitt eget plateselskap, Apple Records.

I 1965 gav The Beatles ut sitt sjette album “Rubber Soul”. Det er sagt at det var nettopp dette albumet som langt på vei definerte bandet kunstneriske og politisk. “Rubber Soul” markerte et skifte fra kommersielt til kunstnerisk fokus for bandet. Albumet ble i 2003 av musikkmagasinet “Rolling Stone” rangert på 5. plass over magasinets rangering av tidenes 500 album.

Opphavet til tittelen på albumet, “Rubber Soul”, er visstnok at en farget jazzmusiker spottende kalte Mick Jagger “plastic soul”; altså en overfladisk og lidenskapsløs fyr, noe som engasjerte Paul McCartney og John Lennon. Men de tok seg den friheten at de endret “plastic” til “rubber”...

“Sweet dreams are made of this – who am I to disagree?” (“Sweet Dreams”, Eurythmics)

Du går aldri alene

Det er to ting Gerry & the Pacemakers og Liverpool Football Club har til felles; opphavet fra Merseyside og sangen “You’ll Never Walk Alone”. Gerry & the Pacemakers fikk en stor hit med den i 1963, og den er blitt en del av Liverpool Football Clubs identitet. Sangen ble opprinnelig laget til en musikal i 1945. Med budskapet om håp, tro og at man ikke skal gi opp, ble den etterhvert også populær i mange engelskpråklige kirkesamfunn og havnet i flere salmebøker.

Liverpools supportere stemmer vanligvis i sangen på slutten av kampene, både når laget ligger an til å vinne kamper og når det er som svartest. Jeg husker godt at jeg ble rørt til tårer under den TV-sendte Champions League-finalen i Istanbul i 2005, da jeg hørte da supporterne sang “You’ll Never Walk Alone” av full hals etter at Liverpool hadde snudd 0-3 til 3-3 og deretter vant på straffespark mot AC Milan.

Liverpool Football Club er en av verdens mest kjente fotballklubber og har en lang og dramatisk historie; de er en av de mestvinnende klubbene i den engelske serien med 18 seriemesterskap og har vunnet den gjeveste av europacupene; Serievinnercupen/Champions League, hele 5 ganger.

Klubben har også opplevd to av de svarteste hendelsene i fotballhistorien; den første var Heyseltragedien i 1985 der britiske hooligans og Liverpool-sympatisører startet opptøyer – like før europacupfinalen mellom Liverpool og italienske Juventus. 39 italienske og belgiske supportere ble drept. Kampen ble utrolig nok ble fullført (!) og Juventus vant 1-0; fotballhistoriens skammeligste øyeblikk.

Det andre var katastrofen på Hillsborough Stadium i Sheffield i 1989 der 96 Liverpool-fans ble klemt i hel da man mistet kontrollen med hvor mange som skulle komme inn på en FA-cupcamp mot Nottingham Forest. “You’ll Never Walk Alone” hadde en sentral plass da de døde ble hedret.

Ordene “You’ll Never Walk Alone” henger også over Shankly Gate på hjemmebanen Anfield Road i Liverpool.

Shankly Gate er oppkalt etter den legendariske skotske manageren Bill Shankly. Shankly var manager for Liverpool i perioden 1959 til 1974. Han fikk klubben opp fra 2.divisjon, vant serien tre ganger, FA-cupen to ganger og UEFA-cupen en gang.

Bill Shanklys filosofi var tuftet på at kun det beste var godt nok, han krevde 100% lojalitet og forlangte hardt arbeid fra alle rundt seg. Han utviklet også five-a-side-konseptet etter “pass and move”-prinsippet; ballen skulle gå, spillerne skulle være i bevegelse og man skulle alltid hjelpe sine medspillere.

Et annet sentralt element i hans tankesett var at klubben var til for supporterne; han følte han skuffet supporterne når laget ikke presterte og var svært bevisst på å ha en trofast tilhengerskare for laget.

Bill Shankly skal en gang ha sagt: “Den troen jeg tror på er egentlig ikke politikk. Det er en måte å leve på, det er menneskeheten. Den eneste måten å leve på for å bli lykkelig er at alle jobber for hverandre og hjelper hverandre”.

Da Shankly avsluttet sin karriere i Liverpool videreførte assistentene Bob Paisley, Joe Fagan og Ronnie Moran Shanklys tanker; “maskinlaget” Liverpool var nærmest uovervinnelige i andre halvdel av 70-årene og første halvdel av 80-årene.

Men fra 1985 ut utover har knapt Liverpool vært i nærheten av de prestasjonene fra Shankly-æraen. Det er nok flere grunner til det, men jeg tror at den viktigste er at lidenskapen til spillet og lojaliteten til laget har skilt lag. Man har mistet sjelen sin, på sett og vis.

Det har etter min mening skjedd et “kollektivt sammenbrudd” i fotballen; man er forført av alle pengene som er blitt sprøytet inn. Nå er det kun underholdning og individuell prestisje som teller. Mitt inntrykk er at mange spillere setter seg selv foran laget; får man ikke nok lønn eller tilstrekkelige utviklingsmuligheter går man til dem som betaler mer. Å vise lidenskap og lojalitet til et lag ved å gjøre den “ultimate handlingen”; å kysse klubbemblemet, gjør man nå kun fordi det er blitt en del av underholdningspakken - ikke fordi man mener det.

Å late som du vil “dø” for laget for så å stikke bare man får mye nok i lønningsposen et annet sted blir sett på som et svik for supporterne; de er jo de viktigste bærerne av klubbens sjel. Det forstod Bill Shankly. Det oppsummerte han også med berømte ordene "Football is not a matter of life and death...it's more important than that."

Jeg har et bittelite håp om at personligheter som Manchester United's Alex Ferguson og Arsenal's Arséne Wenger med sin karakterstyrke og utholdenhet kan bidra til å peke ut kursen for fotballen, men jeg er sannelig ikke sikker.

I dag er fotballen på ville veier. Vi må få sjelen tilbake!

…And Justice for All!

Veldig mye av den amerikanske populærmusikken har afrikanske røtter; tenk bare på blues, funk, soul, rap/hip-hop, R n’B, rock n’roll – og gospel.

På 60-tallet satte plateselskaper som Stax Records fra Memphis og Motown Records fra Detroit sitt tydelige preg på populærmusikken. Motown stod bak utgivelser fra artister som Marvin Gaye, Smokey Robinson, Temptations, Commodores og Diana Ross & the Supremes. Selskapet er også “fødestedet” til Stevie Wonder, Quincy Jones, Jackson Five og Michael Jackson.  I studioet til Stax har legender som Otis Redding, Booker T & MGs og Ella Fitzgerald spilt inn musikken sin. Og kanskje har til og med Elvis vært innom? Miksepulten og mikrofonene til Stax-studioet står i alle fall nå i Juke Joint Studios på Notodden (!) – av alle steder…

Den afroamerikanske musikktradisjonen har hatt en særpreget evne til å fornye seg og sette dagsorden – både musikalsk og politisk. Se bare på hvor sterk gjennomslagskraft rap/hip-hop har fått. Plateselskaper som Def Jam, Death Row og Aftermath Entertainment har for eksempel bragt frem svært mange toneangivende artister; Jay Z, Nas, Dr Dre, Ice Cube, Snoop Dogg, Tupac Shakur, 50 Cent og Eminem, for å nevne noen.

Mange rap-tekster er preget av et maskulint og tydelig uttrykk som tilsynelatende spiller på svært enkle budskap. Ved første gjennomlytting kan dette virke både infantilt og destruktivt. Og mye av det er rett og slett ikke pent.

Det er for øvrig slike tekster Tipper Gore (kona til Al, ja) har forsøkt å komme til livs. Gjennom organisasjonen PRMC fikk hun gjennomslag for at alle plater med offensivt innhold (banning, vold, dop, okkultisme og sex) skulle merkes med “explicit lyrics”.

I 1988 utgav N.W.A. (Niggaz With Attitude)  - med Dr Dre og Ice Cube i spissen - platen “Straight Outta Compton”. Dette albumet, som fikk en voldsom suksess, er veldig "explicit" og er preget av voldelige tekster, og var særlig rettet mot politiet og deres måte å behandle de fargede på. Jeg mener at for å tolke disse tekstene må man lese dem i rett kontekst; Compton har i mange år vært en av de mest belastede bydelene i Los Angeles  - preget av fattigdom, kriminalitet, drap, dop og sosial elendighet. For meg dreier platen seg derfor om hvordan det er å overleve i et samfunn med store sosiale skjevheter og urettferdighet.

Her hjemme følger artister som Lars Vaular, Klovner i Kamp og Karpe Diem opp denne mollstemte sosialrealistiske fortellerkunsten. Hør bare på Lars Vaulars “Supermaria” om alenemoren Maria som går på byen for å bli sett.  

Jeg for min del støtter meg til Beastie Boys: “ You Gotta Fight for your Right – to Party!”

Sterke menn

En av gavene jeg fikk til 40-årsdagen min i høst var de tre første sesongene av den amerikanske TV-serien Mad Men. Serien bergtok meg fra første episode. Jeg hadde ikke opplevd noe lignende siden David Lynch’ legendariske Twin Peaks. Det førte til at det ikke ble sett noe annet på TV på seks uker. Jeg ville rett og slett ikke ødelegge opplevelsen med noe så trivielt som “vanlige” TV-programmer!

TV-serien handler om reklamebyrået Sterling Cooper i New York på 60-tallet. Pakket inn i et stilrent og tidsriktig visuelt og musikalsk uttrykk.

Serien har en dramatisk historisk ramme; John F. Kennedy velges til president i USA i 1960, den kalde krigen topper seg med det mislykkede raidet i Grisebukta med den påfølgende Cuba-krisen og kommunistparanoia.  Drapene på Kennedy og drapsmannen Lee Harvey Oswald – direktesendt på TV – sjokkerer folk.  Oppbyggingen mot Vietnamkrigen som skaper bølger. Sist, men ikke minst, gir Martin Luther King jr. afroamerikanerne håp om like rettigheter som de hvite med sin berømte tale; “I have a dream!”. 

Med et slikt bakteppe kan historien om Sterling Cooper og den kreative sjefen Don Draper ved første øyekast virke som en rimelig flat affære – der ”menn var menn og kvinnene var på kjøkkenet”. Og hvor løgner og moralske brister ikke var noe problem – så lenge man tok seg godt ut, tjente penger og kundene fikk riktig “treatment”.

Men så er det ikke det serien handler om likevel. Vi får et dybdeinnblikk i et samfunn i voldsom forandring. Et samfunn der den rådende forretningsetikk og menneskesyn blir kraftig utfordret.

For meg er serien like mye en hyllest til sterke kvinner; inkarnert ved Betty, Peggy og Joan.

Martin Luther King jr. var en viktig premissgiver for de fargede sine rettigheter i USA på 1960-tallet.  Bak ham var det mange sterke personer. En av de viktigste var syersken Rosa Parks. Hun har fått mye av æren for starten på protestene mot raseskillet i USA på 1950- og 60-tallet.

Det hele begynte 1.desember i 1955 i Montgomery, Alabama. Rosa Parks var lei av å bli behandlet som annenrangs borger, og da hun nektet å gi fra seg setet sitt til en hvit mann i den “fargede” delen av buss No. 2857, fordi den “hvite” delen av bussen var full, ble hun arrestert, dømt og fengslet.

Denne hendelsen opprørte mange fargede og førte til at, da ukjente, Martin Luther King jr. organiserte en 381 dagers lang boikott av bussene i Montgomery. Bussene ble stående i månedsvis – inntil lovene som tillot segregering på offentlige kommunikasjonsmidler ble opphevet. I 1956 konkluderte USAs høyesterett med at segregering av sorte og hvite på busser var grunnlovsstridig. Og i 1964 ble offentlig rasediskriminering forbudt ved lov.

For å si det med Aretha Franklin og Annie Lennox:

 “Sisters Are Doin’ it for Themselves”!

Hey Hey, my my! Rock’n roll can never die!

Neil Young har i flere tiår vært blant de mest toneangivende i utviklingen av nordamerikansk rock, og han har vært en stor inspirasjonskilde for artister som Nirvana, Pearl Jam, Pixies og Sonic Youth.

Det er sagt om Neil Young at han har særlige evner til å fornye og omstille sine musikalske uttrykk, for så å kombinere det med politisk «ukorrekte» og sarkastiske tekster. Det er sågar blitt hevdet at han står i en musikalsk linje med Beethoven (!) hvor han gjennom sin uforutsigbarhet, produksjon i ulike sjangre og formidling av maskuline emosjoner har vist en stor musikalsk bredde.

Neil Young er fortsatt aktuell; hans siste plate “le Noise” viser at han fortsatt har mye å gi.

Mitt “Nær-Neil Young-øyeblikk” var da jeg, som artistansvarlig under Ole Blues-festivalen (nå Bergenfest), stod utenfor garderoben hans da han kom og han sa et eneste ord til meg: “Hello”.

Jeg husker også godt en spesiell personlig gjenstand han hadde inne i garderoben; et bilde av sin epilepsirammede datter Amber Jean på oppvarmingspianoet. Da jeg visste at han også hadde to sønner - begge med cereberal parese -  gjorde det bildet sterkt inntrykk på meg.

Rock er med andre ord et sterkt virkemiddel – både politisk og følelsesmessig.

Amerikanske soldater skal for eksempel ha spilt Guns ‘n Roses’ låt “Welcome to the Jungle” gjentatte ganger på full styrke for å psyke ut motstanderne under beleiringen og styrtingen av diktatoren Manuel Noriega i Panama i 1989.

For meg er den følelsesmessige siden av musikken like viktig som det politiske engasjementet tekstene kan bringe med seg. Rocken kan mane frem så mange ulike stemninger; jeg kan dyrke hele spennet fra følelsen av den perfekte ro og melankoli, til å gi meg adrenalinkick til å prestere eller ta ut aggresjon.

Skal jeg fyre meg skikkelig opp hører jeg gjerne på Rage Against the Machine (RATM). RATM er særlig kjent for sine militante politiske tekster.

Kronprins Haakon digger også RATM. Han brukte en av låtene deres, "Know your Enemy", i et foredrag for noen år siden. I det foredraget rettet han oppmerksomheten mot det han mente er vår tids største problem: det store antallet fattige i verden, klimaproblemer og miljø-ødeleggelser.

Som styreleder i Norsk Rockforbund fikk jeg vinteren 2002 æren av å tale til Haakon og ha ham til bords i forbindelse med 20-årsubileet til forbundet. Dette arrangementet viste seg i ettertid å endre livet mitt. Ikke på grunn av møtet med “Krompen”, men fordi jeg fikk en t-skjorte. Denne t-skjorten førte til at jeg ble stoppet i trappen på pensjonatet Havly under Bremanger Rockweekend samme sommer. Den påfølgende samtalen endte til syvende og sist med at jeg bosatte meg i Hyen.

Hva som stod på skjorten?  

“Rock redder liv”

Turrskodd skal ingen vassa oss no!

Veien mellom Hyen og Sandane er en rasutsatt strekning. Derfor satses det nå på nye rasvoller til den nette sum av 20 mill. kroner for en sikrere vei. Jeg er veldig glad for at noe av utryggheten med veien blir tatt bort med slike inngrep; risikoen for ras minker. Men vi har uansett ingen garanti for at vi slipper unna. Jeg så forleden at det var kommet et ras på et helt annet sted enn der man bygger bolverk mot snøras; rett utenfor en tunnellmunning.

Gården Osmundnestunet er en av de eldste og best bevarte gårdene i Hyen. Den ligger spektakulært til i fjellsiden ute i Hyefjorden - midt i mellom der hvor snørasene har brøytet seg vei. Igjennom århundrer har bøndene der erfart hvor rasene kommer, og har satt opp gårdshusene deretter.  Men de har aldri vært helt trygge. Derfor er husene bygget slik at husveggen oppover fjellsiden er gjort ekstra tykk og sterk, og kan tåle fonnvindene.

Det vil alltid være risiko for ras i Hyen. Derfor må man alltid følge med. Nå. Ikke i morgen, for da er det for sent.

Hyaren; mannen fra Hyen. Hyaren har lært meg å se og lytte på naturen. Han har lært meg at når det er tungt snøvær, med fuktig snø og sterk vind fra sør er det viktig å være oppmerksom. Jeg har selv stoppet opp ved de rasutsatte stedene, sveivet ned vinduet på bilen for å se opp i fjellsiden og lytte, og deretter gitt bånn gass når jeg har hørt stillheten. Pulsen har hamret.

Den hyggelige “bieffekten” med denne årvåkenheten er at jeg blir veldig mottakelig for nye sanseinntrykk – som gir en intens opplevelse.  Det kan skje noe uventet. Noe overraskende. Noe spennende. Et glimt av livet. “Right here – right now!” Det kan være en ugle som flyr langs rekkverket, en havørn som fanger en fisk, en rødrev som løper over veien eller en hjort som hopper opp fra fjæra. Eller rett og slett et voldsomt snøras som dundrer i fjorden på den andre siden.

Respekt. Å respektere kan bety “å se om igjen, se på ny”. Jeg liker den definisjonen.

Hyaren respekterer naturen.  Han vet at dersom han uforsiktig så kan naturen ta ham. For naturen gjør det den er best på; å være seg selv. Og den får alltid siste ordet. Derfor må han se, lytte og forstå signalene. Det er når Hyaren lever i pakt med naturen at han har det godt med seg – det er da han er lykkelig! Olav H. Hauge har sagt det slik i diktet “Elvane møtest”:

Elvane møtest, frå kvar sitt fjell.

Grip kvarandre i hendene.

Blandar sin song og sitt blod.

Held fram einige, sterkare,

snåvar ikkje so lett i steinane:

Turrskodd skal ingen vassa oss no!

Juletrefest

Hyen kombinerte Skule inviterte til tradisjonell juletrefest første søndagen i januar. Her var foreldre og familie publikum, mens lærerne og elevene tok hånd om arrangementet.

I tillegg til den tradisjonsrike gangen rundt juletreet og innslag med skolekorpset var hovedattraksjonen i år en musikal om “ the making of “ Alf Prøysens “Julekveldsvisa”. Elevene stilte opp i alle roller, mens lærerne bidro med regi og tilrettelegging. Det var et modig og ambisiøst stykke.  Resultatet var suverent - jeg ble mektig imponert.

Det som var så flott var at alle elevene hadde viktige roller med utgangspunkt i ferdigheter, interesse og alder. Noen sang, andre spilte instrument, og atter andre danset eller var skuespillere. Alle trengtes for at stykket kunne gjennomføres; anerkjennelse!

Det er ingen tvil om at et slikt arrangement styrker fellesskapet i bygda. Ungene får en sterk opplevelse av mestring og det å bli verdsatt; “så lenge du gjør så godt du kan er det ingen som kan forvente noe mer av deg”. Tenk hvilken god ballast dette er når de etter hvert skal ut i verden for å gå på skole eller jobbe!

Jeg blir rent misunnelig. Selv vokste jeg opp som tilflytter i et relativt anonymt byggefelt i vekstkommunen Fjell utenfor Bergen. Miljøet var sammensatt; ytterkantene var de opprinnelige “fiskebøndene” og tilflytterne fra Bergen som bare ville ha større hus.  Selv om jeg hadde en god oppvekst, følte jeg aldri at jeg hørte til der. Jeg ble aldri “stril”.

Når jeg ser tilbake på det innser jeg at jeg har gått glipp av forsterkende miljøeffekter som man i små bygdesamfunn har fått inn “med morsmelken”.  Særlig stoltheten og identiteten til hvor man kommer fra er påtakelig. Man blir lært opp til at alle er verdifulle og nødvendige bidragsytere i lokalsamfunnet. Dét bygger selvfølelse og selvtillit. Jeg tror faktisk at i en tid med normoppløsning, større tempo og omskiftelighet, der man blir pepret med overfladiske og kunstige inntrykk av “lykke” på TV og på internett, blir behovet for trygghet og god selvfølelse enda viktigere. Det kan du få på bygda.  Jeg tror derfor at bygdekulturen overhodet ikke har utspilt sin rolle i storsamfunnet. Snarere tvert imot. Den er blitt viktigere. Kanskje vi skulle begynt å eksportere bygdekultur til mer urbane strøk?

En ting er i hvertfall sikkert; Alf Prøysen en ville likt seg i Hyen!

Knall iPadden

Som et ledd i en langt fremskreden 40-årskrise tok jeg i høst mot til meg å kjøpe iPad. Til alt overmål kjøpte jeg den på nettet via England kun tre uker før den var offisielt tilgjengelig i Norge... Jeg får bare innrømme det først som sist; utålmodigheten min kostet meg noen tusen.

Men da duppeditten først var i hus tok ikke det lang tid før jeg ble hektet. Denne forvokste mobiltelefonen med berøringsskjerm er så absolutt brukervennligheten selv. Og nettbutikken App Store på iTunes med alle “appsene” er allerede blitt et fenomen.

iPadden er som skapt for å bruke penger; hver gang du kjøper disse små appsene koster det deg bare noen få kroner, og det har man jo råd til, ikke sant? Derfor er det lett å handle raskt og mye. Kanskje litt for mye. Et lite tips: pass på at ikke ungene blir hektet på et spill som går ut på å skyte ut små sinte fugler med en sprettert - og at du lærer dem butikk-koden din samtidig.

Det snedige her er at forretningsmodellen til Apple tillater at alle som utvikler appser selv kan tjene på dette. Gitt at noen kjøper det de lager da, selvsagt. Og det vil det være; via markedsplassen iTunes kan man i praksis nå hele verden. Jeg har allerede sett mange avisoppslag om folk som har tjent godt meg penger etter å ha laget små nyttige og unyttige appser hjemme på gutte- og pikerommet.

Mange kommersielle aktører har sett at det er store forretningsmuligheter knyttet til denne teknologien. Særlig mediehus ser stort potensiale. Og kanskje trusler også – spesielt for papiravisene.  Jeg har for min egen del sett mitt snitt å si opp to av mine fire papiravis-abonnementer. Fra nå av fyller ikke disse volumiøse papirbuntene postkassen min lenger. I år droppet jeg forresten den timelange reisen til Førde for å kjøpe julenummeret til Times Magazine på Narvesen. Jeg lastet det heller ned for 29 kroner. Og da fikk jeg filmsnutter til artiklene med på kjøpet!

Det er for øvrig påfallende mye papir som hoper seg opp etter et par uker med aviser - det føles derfor som om jeg allerede nå har spart et par trær i regnskogene. Det skal bli spennende å se når Firda og Firda Tidend tar “miljøspranget” og dukker opp på iPad…

Det som er helt på det rene er at denne teknologien – parret med internettets grensesprengende muligheter - virkelig legger til rette for at man kan sitte ute “på bøgda” og tjene penger på høyteknologi. Jeg vil hevde at denne nye kommersielle vrien på teknologiutviklingen, kombinert med godt bredbånd, er som skapt for oss som bor utenfor allfarvei. Dette er det internasjonale samfunnets bidrag til distriktsutvikling!

Jeg får si som Steve Jobs: “appy New Year”!

Yes we can!

Jeg er av den oppfatning at vi som bor i distriktene har gjort et valg om at dét er den beste måten å leve “det gode liv” på.  Jeg tror også at en avgjørende forutsetning for å lykkes med det det gode liv er å få til et godt samspill mellom de ulike aktørene i lokalsamfunnet. Vi er avhengige av god samhandling både mellom private aktører, og mellom det private og det offentlige - for å skape nye arbeidsplasser, sikre et godt velferdstilbud og oppnå en god infrastruktur.

I en tid hvor det er mest snakk om hva det offentlige gjør og ikke gjør var det derfor noe svært oppmuntrende å lese om Flora forleden. I romjulen stod det med krigstyper på forsiden av Dagens Næringsliv at Flora kommune hadde klatret fra 224. til 2.plass i Nærings-NM i løpet av de siste seks årene!

Parallelt med dette kom nyheten om at Fosnavåg var kåret til Årets Næringsby av Kapital for andre gang på tre år. På denne listen kom Florø på fjerdeplass.

Jeg ble veldig nysgjerrig på om det fantes noen paralleller mellom de to, noe det viste seg å være. Den mest åpenbare var at dette er to små kystbyer grunnlagt på grunn av silda. Men det var også flere andre likhetstrekk; stoltheten av hvor man kommer fra, risikovilje i næringslivet og ikke minst et velutviklet konkurranseinstinkt.

Men det stoppet ikke der; nære samarbeidsrelasjoner i næringslivet, samhold, og ikke minst god dialog mellom næringsliv og kommune var også viktige forutsetninger.  På toppen av det hele unnet man hverandre suksess! 

Et nærliggende spørsmål for meg er om dette kunne skjedd i Gloppen?  Ja, jeg tror at vi kunne fått til det de har klart i Florø. Riktignok har vi ikke hatt sild, men laks og ørret. Og vi har andre naturressurser knyttet til landbruk og vannkraft.  Men vi har de samme forutsetningene hva gjelder samarbeid og samhandling – både mellom næringslivsaktører og med kommunen. Vi har den samme stoltheten til hvor vi bor, vi har god konkurranseinnstilling og vi unner hverandre suksess.

“Yes, we can!”