Wake up and smell the coffee!

Den amerikanske medieprofessoren Neil Postman gav i 1985 ut boken “Vi morer oss til døde”. I boken uttrykker han bekymring for utviklingen av underholdningssamfunnet; “Når en befolkning blir oppslukt av trivialiteter, når kulturliv får en ny dimensjon og blir til en evig runddans av underholdning, når seriøs offentlig samtale blir til en form for barnebabbel, kort sagt, når et folk blir til et publikum, og deres offentlige liv blir til et varieténummer, da er det fare på ferde … og kulturdød en nærliggende mulighet.”

Postman sa rett ut at han fryktet for at sannheten skulle bli druknet i et hav av likegyldigheter, passivitet og selvopptatthet.

Nå i 2011 ser jeg at det Postman påpekte langt på vei har slått til.

Jeg synes at mange av de politiske debattene i aviser og på TV rett og slett er triste; det viktigste er å rakke ned på andre for selv å komme i et lys som sikrer gjenvalg ved neste korsvei.  Jaget etter hele tiden å være slagferdig og “politisk korrekt” synes å være drivkraften for deltakerne i den offentlige debatten. Og dette smitter over på menigmann!  Se bare på alle de tanketomme realityshowene som ruller over TV-skjermen; budskapet er at det tøffeste man kan gjøre her i livet er å være kul på TV. Jeg leste forresten i en artikkel forleden at Facebook er blitt et det perfekte stedet for å skape et bilde av hvor kule, hippe og ikke minst “vellykkede” vi er, med morsomme bilder, passende nettlinker og ikke minst treffende one-liners i kommentarfeltet. Merkelappen “poseringskultur” er nærliggende.

Når det er sagt så har jeg stor forståelse for at behovet for å bli sett - på best mulig måte - er et iboende behov vi alle har. Men følelsen av at de viktigste dydene i samfunnet vårt er å bli underholdt og å skinne i offentligheten synes likevel snublende nær. For meg blir det nærliggende å stille spørsmålet; er dette det hele? Er dette hva livet skal dreie seg om? I så fall føles det meningsløst og tomt.

“I hurt myself today, to see if I still feel. I focus on the pain, the only thing that’s real.” sang Trent Reznor Nine i Inch Nails på låten “Hurt”. Han taler på vegne av alle oss som ikke føler vi passer inn i det blankpolerte og hippe formatet; vi som faller utenfor og som føler oss misforstått. The Misfits. Vi er mange i den kategorien. Vi strever så godt vi kan med å passe inn i formatet; mange av oss klarer det, mens andre rett og slett gir tapt.

Men er det noen som kan gjøre noe med dette så er det vi selv! Mennesket er skapt som et sosialt vesen. Vi er konstruert for å skape noe sammen, for å snakke sammen, for å glede oss over fellesskapet, ta vare på hverandre og å bry oss! Jeg kaller det gjerne for “Den gode kraften”. Det gir mening å jobbe for den gode kraften– en høyere mening! Men det kommer ikke av seg selv - det krever at vi tar ansvar og ikke hengir oss til passivitet, der nytelse og selvopptatthet råder.

 “May the force be with You!”

Tro, håp og tilgivelse

Min familie har som mange andre sin historie fra 2.verdenskrig. Farfaren min Sigurd var født og oppvokst i Dale i Sunnfjord. Han var utdannet politimann og tjenestegjorde som 1.betjent i Odda under 2.verdenskrig, frem til han ble tatt til fange av nazi-tyskerne.

Tidlig om morgenen mandag 16.august 1943 opplevde han å bli arrestert i en koordinert aksjon der 470 politifolk over hele Norge ble hentet inn. Selv om faren min (Roald) den gang bare var to og et halvt, husker han godt de to tyske soldatene med maskinpistol som kom og hentet farfar i grålysningen med ham og min farmor (Laura) som hjelpeløse vitner.

Etterhvert havnet han i den tyske konsentrasjonsleiren Stutthof utenfor Danzig (Gdansk) i Polen. I tiden fra de ble tatt til fange og frem til de kom hjem fra fangenskapet døde 310 av hans kolleger.

De kjæreste eiendelene farfar fikk beholde i fangenskapet var en liten mappe og en dagbok. I den mappen var det tre gjenstander; to bilder av min da to-årige far, og et bittelite kart over Norge. I dagboken prøvde han hver dag å skrive noen linjer; her skrev han ned fakta om hva som skjedde i leiren – alt i fra kanondrønn som han hørte i det fjerne og at gode venner og kolleger bukket under, til det daglige arbeidet i leiren. Den 8.mars 1945 gjengav han sågar André Bjerke sin flotte gjendikting av Rudyard Kiplings “If” ordrett i dagboken sin.

8.mai 1945 fikk han vite at han var fri og da skrev han: ”Takk for det lenge ønskede budskap, Europa trenger freden. Hadde jeg bare kunnet gitt Laura og Roald beskjed om min eksistens “.

Dagboken hjalp ham til å holde hodet klart; det var stedet hvor han kunne sette ord på sin fortvilelse og sine sterke opplevelser, men også et sted hvor han kunne uttrykke sitt håp.

Etter å ha blitt skutt ned under oppdrag over Nord-Vietnam i 1965 satt den amerikanske admiralen James Stockdale i vietnamesisk fangenskap i åtte år. Han opplevde tortur og uvisshet og hadde ikke noe formening om han ville bli reddet. Men Stockdale gav aldri opp og hadde en klar overbevisning om at han ville overleve, selv om han ikke trodde på enkle kortsiktige løsninger; for eksempel å bløffe seg selv om at han skulle “være ute til jul” for å holde motet oppe – for så å få en tilsvarende stor skuffelse da så ikke skjedde. Stockdale hadde dessuten under fangenskapet en klar oppfatning av at denne erfaringen ville bli et “defining moment” i hans liv.

I 1992 var James Stockdale visepresidentkandidat for den uavhengige presidentkandidaten Ross Perot.

 I boken “Good to Great” omtaler forfatteren Jim Collins admiral Stockdale. Collins mener at historien hans representerer et viktig fundament i holdninger til lederskap og kaller det “Stockdale-paradokset”; du må holde fast ved troen på at du vil lykkes til slutt - uten hensyn til hvor vanskelig det er underveis, samtidig som du må konfrontere den brutale sannheten om dagens situasjon.

Farfar overlevde krigen og satte sin ære i at han aldri skulle oppleve dette igjen. Han var opptatt av å understreke at det ikke var det tyske folk som hadde gjort noe galt - det som hadde hendt var resultatet av et sykt totalitært system. Det første han ønsket var derfor å tilgi.

Farfar var også Great!