Hey Hey, my my! Rock’n roll can never die!

Neil Young har i flere tiår vært blant de mest toneangivende i utviklingen av nordamerikansk rock, og han har vært en stor inspirasjonskilde for artister som Nirvana, Pearl Jam, Pixies og Sonic Youth.

Det er sagt om Neil Young at han har særlige evner til å fornye og omstille sine musikalske uttrykk, for så å kombinere det med politisk «ukorrekte» og sarkastiske tekster. Det er sågar blitt hevdet at han står i en musikalsk linje med Beethoven (!) hvor han gjennom sin uforutsigbarhet, produksjon i ulike sjangre og formidling av maskuline emosjoner har vist en stor musikalsk bredde.

Neil Young er fortsatt aktuell; hans siste plate “le Noise” viser at han fortsatt har mye å gi.

Mitt “Nær-Neil Young-øyeblikk” var da jeg, som artistansvarlig under Ole Blues-festivalen (nå Bergenfest), stod utenfor garderoben hans da han kom og han sa et eneste ord til meg: “Hello”.

Jeg husker også godt en spesiell personlig gjenstand han hadde inne i garderoben; et bilde av sin epilepsirammede datter Amber Jean på oppvarmingspianoet. Da jeg visste at han også hadde to sønner - begge med cereberal parese -  gjorde det bildet sterkt inntrykk på meg.

Rock er med andre ord et sterkt virkemiddel – både politisk og følelsesmessig.

Amerikanske soldater skal for eksempel ha spilt Guns ‘n Roses’ låt “Welcome to the Jungle” gjentatte ganger på full styrke for å psyke ut motstanderne under beleiringen og styrtingen av diktatoren Manuel Noriega i Panama i 1989.

For meg er den følelsesmessige siden av musikken like viktig som det politiske engasjementet tekstene kan bringe med seg. Rocken kan mane frem så mange ulike stemninger; jeg kan dyrke hele spennet fra følelsen av den perfekte ro og melankoli, til å gi meg adrenalinkick til å prestere eller ta ut aggresjon.

Skal jeg fyre meg skikkelig opp hører jeg gjerne på Rage Against the Machine (RATM). RATM er særlig kjent for sine militante politiske tekster.

Kronprins Haakon digger også RATM. Han brukte en av låtene deres, "Know your Enemy", i et foredrag for noen år siden. I det foredraget rettet han oppmerksomheten mot det han mente er vår tids største problem: det store antallet fattige i verden, klimaproblemer og miljø-ødeleggelser.

Som styreleder i Norsk Rockforbund fikk jeg vinteren 2002 æren av å tale til Haakon og ha ham til bords i forbindelse med 20-årsubileet til forbundet. Dette arrangementet viste seg i ettertid å endre livet mitt. Ikke på grunn av møtet med “Krompen”, men fordi jeg fikk en t-skjorte. Denne t-skjorten førte til at jeg ble stoppet i trappen på pensjonatet Havly under Bremanger Rockweekend samme sommer. Den påfølgende samtalen endte til syvende og sist med at jeg bosatte meg i Hyen.

Hva som stod på skjorten?  

“Rock redder liv”

Turrskodd skal ingen vassa oss no!

Veien mellom Hyen og Sandane er en rasutsatt strekning. Derfor satses det nå på nye rasvoller til den nette sum av 20 mill. kroner for en sikrere vei. Jeg er veldig glad for at noe av utryggheten med veien blir tatt bort med slike inngrep; risikoen for ras minker. Men vi har uansett ingen garanti for at vi slipper unna. Jeg så forleden at det var kommet et ras på et helt annet sted enn der man bygger bolverk mot snøras; rett utenfor en tunnellmunning.

Gården Osmundnestunet er en av de eldste og best bevarte gårdene i Hyen. Den ligger spektakulært til i fjellsiden ute i Hyefjorden - midt i mellom der hvor snørasene har brøytet seg vei. Igjennom århundrer har bøndene der erfart hvor rasene kommer, og har satt opp gårdshusene deretter.  Men de har aldri vært helt trygge. Derfor er husene bygget slik at husveggen oppover fjellsiden er gjort ekstra tykk og sterk, og kan tåle fonnvindene.

Det vil alltid være risiko for ras i Hyen. Derfor må man alltid følge med. Nå. Ikke i morgen, for da er det for sent.

Hyaren; mannen fra Hyen. Hyaren har lært meg å se og lytte på naturen. Han har lært meg at når det er tungt snøvær, med fuktig snø og sterk vind fra sør er det viktig å være oppmerksom. Jeg har selv stoppet opp ved de rasutsatte stedene, sveivet ned vinduet på bilen for å se opp i fjellsiden og lytte, og deretter gitt bånn gass når jeg har hørt stillheten. Pulsen har hamret.

Den hyggelige “bieffekten” med denne årvåkenheten er at jeg blir veldig mottakelig for nye sanseinntrykk – som gir en intens opplevelse.  Det kan skje noe uventet. Noe overraskende. Noe spennende. Et glimt av livet. “Right here – right now!” Det kan være en ugle som flyr langs rekkverket, en havørn som fanger en fisk, en rødrev som løper over veien eller en hjort som hopper opp fra fjæra. Eller rett og slett et voldsomt snøras som dundrer i fjorden på den andre siden.

Respekt. Å respektere kan bety “å se om igjen, se på ny”. Jeg liker den definisjonen.

Hyaren respekterer naturen.  Han vet at dersom han uforsiktig så kan naturen ta ham. For naturen gjør det den er best på; å være seg selv. Og den får alltid siste ordet. Derfor må han se, lytte og forstå signalene. Det er når Hyaren lever i pakt med naturen at han har det godt med seg – det er da han er lykkelig! Olav H. Hauge har sagt det slik i diktet “Elvane møtest”:

Elvane møtest, frå kvar sitt fjell.

Grip kvarandre i hendene.

Blandar sin song og sitt blod.

Held fram einige, sterkare,

snåvar ikkje so lett i steinane:

Turrskodd skal ingen vassa oss no!

Juletrefest

Hyen kombinerte Skule inviterte til tradisjonell juletrefest første søndagen i januar. Her var foreldre og familie publikum, mens lærerne og elevene tok hånd om arrangementet.

I tillegg til den tradisjonsrike gangen rundt juletreet og innslag med skolekorpset var hovedattraksjonen i år en musikal om “ the making of “ Alf Prøysens “Julekveldsvisa”. Elevene stilte opp i alle roller, mens lærerne bidro med regi og tilrettelegging. Det var et modig og ambisiøst stykke.  Resultatet var suverent - jeg ble mektig imponert.

Det som var så flott var at alle elevene hadde viktige roller med utgangspunkt i ferdigheter, interesse og alder. Noen sang, andre spilte instrument, og atter andre danset eller var skuespillere. Alle trengtes for at stykket kunne gjennomføres; anerkjennelse!

Det er ingen tvil om at et slikt arrangement styrker fellesskapet i bygda. Ungene får en sterk opplevelse av mestring og det å bli verdsatt; “så lenge du gjør så godt du kan er det ingen som kan forvente noe mer av deg”. Tenk hvilken god ballast dette er når de etter hvert skal ut i verden for å gå på skole eller jobbe!

Jeg blir rent misunnelig. Selv vokste jeg opp som tilflytter i et relativt anonymt byggefelt i vekstkommunen Fjell utenfor Bergen. Miljøet var sammensatt; ytterkantene var de opprinnelige “fiskebøndene” og tilflytterne fra Bergen som bare ville ha større hus.  Selv om jeg hadde en god oppvekst, følte jeg aldri at jeg hørte til der. Jeg ble aldri “stril”.

Når jeg ser tilbake på det innser jeg at jeg har gått glipp av forsterkende miljøeffekter som man i små bygdesamfunn har fått inn “med morsmelken”.  Særlig stoltheten og identiteten til hvor man kommer fra er påtakelig. Man blir lært opp til at alle er verdifulle og nødvendige bidragsytere i lokalsamfunnet. Dét bygger selvfølelse og selvtillit. Jeg tror faktisk at i en tid med normoppløsning, større tempo og omskiftelighet, der man blir pepret med overfladiske og kunstige inntrykk av “lykke” på TV og på internett, blir behovet for trygghet og god selvfølelse enda viktigere. Det kan du få på bygda.  Jeg tror derfor at bygdekulturen overhodet ikke har utspilt sin rolle i storsamfunnet. Snarere tvert imot. Den er blitt viktigere. Kanskje vi skulle begynt å eksportere bygdekultur til mer urbane strøk?

En ting er i hvertfall sikkert; Alf Prøysen en ville likt seg i Hyen!

Knall iPadden

Som et ledd i en langt fremskreden 40-årskrise tok jeg i høst mot til meg å kjøpe iPad. Til alt overmål kjøpte jeg den på nettet via England kun tre uker før den var offisielt tilgjengelig i Norge... Jeg får bare innrømme det først som sist; utålmodigheten min kostet meg noen tusen.

Men da duppeditten først var i hus tok ikke det lang tid før jeg ble hektet. Denne forvokste mobiltelefonen med berøringsskjerm er så absolutt brukervennligheten selv. Og nettbutikken App Store på iTunes med alle “appsene” er allerede blitt et fenomen.

iPadden er som skapt for å bruke penger; hver gang du kjøper disse små appsene koster det deg bare noen få kroner, og det har man jo råd til, ikke sant? Derfor er det lett å handle raskt og mye. Kanskje litt for mye. Et lite tips: pass på at ikke ungene blir hektet på et spill som går ut på å skyte ut små sinte fugler med en sprettert - og at du lærer dem butikk-koden din samtidig.

Det snedige her er at forretningsmodellen til Apple tillater at alle som utvikler appser selv kan tjene på dette. Gitt at noen kjøper det de lager da, selvsagt. Og det vil det være; via markedsplassen iTunes kan man i praksis nå hele verden. Jeg har allerede sett mange avisoppslag om folk som har tjent godt meg penger etter å ha laget små nyttige og unyttige appser hjemme på gutte- og pikerommet.

Mange kommersielle aktører har sett at det er store forretningsmuligheter knyttet til denne teknologien. Særlig mediehus ser stort potensiale. Og kanskje trusler også – spesielt for papiravisene.  Jeg har for min egen del sett mitt snitt å si opp to av mine fire papiravis-abonnementer. Fra nå av fyller ikke disse volumiøse papirbuntene postkassen min lenger. I år droppet jeg forresten den timelange reisen til Førde for å kjøpe julenummeret til Times Magazine på Narvesen. Jeg lastet det heller ned for 29 kroner. Og da fikk jeg filmsnutter til artiklene med på kjøpet!

Det er for øvrig påfallende mye papir som hoper seg opp etter et par uker med aviser - det føles derfor som om jeg allerede nå har spart et par trær i regnskogene. Det skal bli spennende å se når Firda og Firda Tidend tar “miljøspranget” og dukker opp på iPad…

Det som er helt på det rene er at denne teknologien – parret med internettets grensesprengende muligheter - virkelig legger til rette for at man kan sitte ute “på bøgda” og tjene penger på høyteknologi. Jeg vil hevde at denne nye kommersielle vrien på teknologiutviklingen, kombinert med godt bredbånd, er som skapt for oss som bor utenfor allfarvei. Dette er det internasjonale samfunnets bidrag til distriktsutvikling!

Jeg får si som Steve Jobs: “appy New Year”!

Yes we can!

Jeg er av den oppfatning at vi som bor i distriktene har gjort et valg om at dét er den beste måten å leve “det gode liv” på.  Jeg tror også at en avgjørende forutsetning for å lykkes med det det gode liv er å få til et godt samspill mellom de ulike aktørene i lokalsamfunnet. Vi er avhengige av god samhandling både mellom private aktører, og mellom det private og det offentlige - for å skape nye arbeidsplasser, sikre et godt velferdstilbud og oppnå en god infrastruktur.

I en tid hvor det er mest snakk om hva det offentlige gjør og ikke gjør var det derfor noe svært oppmuntrende å lese om Flora forleden. I romjulen stod det med krigstyper på forsiden av Dagens Næringsliv at Flora kommune hadde klatret fra 224. til 2.plass i Nærings-NM i løpet av de siste seks årene!

Parallelt med dette kom nyheten om at Fosnavåg var kåret til Årets Næringsby av Kapital for andre gang på tre år. På denne listen kom Florø på fjerdeplass.

Jeg ble veldig nysgjerrig på om det fantes noen paralleller mellom de to, noe det viste seg å være. Den mest åpenbare var at dette er to små kystbyer grunnlagt på grunn av silda. Men det var også flere andre likhetstrekk; stoltheten av hvor man kommer fra, risikovilje i næringslivet og ikke minst et velutviklet konkurranseinstinkt.

Men det stoppet ikke der; nære samarbeidsrelasjoner i næringslivet, samhold, og ikke minst god dialog mellom næringsliv og kommune var også viktige forutsetninger.  På toppen av det hele unnet man hverandre suksess! 

Et nærliggende spørsmål for meg er om dette kunne skjedd i Gloppen?  Ja, jeg tror at vi kunne fått til det de har klart i Florø. Riktignok har vi ikke hatt sild, men laks og ørret. Og vi har andre naturressurser knyttet til landbruk og vannkraft.  Men vi har de samme forutsetningene hva gjelder samarbeid og samhandling – både mellom næringslivsaktører og med kommunen. Vi har den samme stoltheten til hvor vi bor, vi har god konkurranseinnstilling og vi unner hverandre suksess.

“Yes, we can!”