Hey Hey, my my! Rock’n roll can never die!

Neil Young har i flere tiår vært blant de mest toneangivende i utviklingen av nordamerikansk rock, og han har vært en stor inspirasjonskilde for artister som Nirvana, Pearl Jam, Pixies og Sonic Youth.

Det er sagt om Neil Young at han har særlige evner til å fornye og omstille sine musikalske uttrykk, for så å kombinere det med politisk «ukorrekte» og sarkastiske tekster. Det er sågar blitt hevdet at han står i en musikalsk linje med Beethoven (!) hvor han gjennom sin uforutsigbarhet, produksjon i ulike sjangre og formidling av maskuline emosjoner har vist en stor musikalsk bredde.

Neil Young er fortsatt aktuell; hans siste plate “le Noise” viser at han fortsatt har mye å gi.

Mitt “Nær-Neil Young-øyeblikk” var da jeg, som artistansvarlig under Ole Blues-festivalen (nå Bergenfest), stod utenfor garderoben hans da han kom og han sa et eneste ord til meg: “Hello”.

Jeg husker også godt en spesiell personlig gjenstand han hadde inne i garderoben; et bilde av sin epilepsirammede datter Amber Jean på oppvarmingspianoet. Da jeg visste at han også hadde to sønner - begge med cereberal parese -  gjorde det bildet sterkt inntrykk på meg.

Rock er med andre ord et sterkt virkemiddel – både politisk og følelsesmessig.

Amerikanske soldater skal for eksempel ha spilt Guns ‘n Roses’ låt “Welcome to the Jungle” gjentatte ganger på full styrke for å psyke ut motstanderne under beleiringen og styrtingen av diktatoren Manuel Noriega i Panama i 1989.

For meg er den følelsesmessige siden av musikken like viktig som det politiske engasjementet tekstene kan bringe med seg. Rocken kan mane frem så mange ulike stemninger; jeg kan dyrke hele spennet fra følelsen av den perfekte ro og melankoli, til å gi meg adrenalinkick til å prestere eller ta ut aggresjon.

Skal jeg fyre meg skikkelig opp hører jeg gjerne på Rage Against the Machine (RATM). RATM er særlig kjent for sine militante politiske tekster.

Kronprins Haakon digger også RATM. Han brukte en av låtene deres, "Know your Enemy", i et foredrag for noen år siden. I det foredraget rettet han oppmerksomheten mot det han mente er vår tids største problem: det store antallet fattige i verden, klimaproblemer og miljø-ødeleggelser.

Som styreleder i Norsk Rockforbund fikk jeg vinteren 2002 æren av å tale til Haakon og ha ham til bords i forbindelse med 20-årsubileet til forbundet. Dette arrangementet viste seg i ettertid å endre livet mitt. Ikke på grunn av møtet med “Krompen”, men fordi jeg fikk en t-skjorte. Denne t-skjorten førte til at jeg ble stoppet i trappen på pensjonatet Havly under Bremanger Rockweekend samme sommer. Den påfølgende samtalen endte til syvende og sist med at jeg bosatte meg i Hyen.

Hva som stod på skjorten?  

“Rock redder liv”