Sterke menn

En av gavene jeg fikk til 40-årsdagen min i høst var de tre første sesongene av den amerikanske TV-serien Mad Men. Serien bergtok meg fra første episode. Jeg hadde ikke opplevd noe lignende siden David Lynch’ legendariske Twin Peaks. Det førte til at det ikke ble sett noe annet på TV på seks uker. Jeg ville rett og slett ikke ødelegge opplevelsen med noe så trivielt som “vanlige” TV-programmer!

TV-serien handler om reklamebyrået Sterling Cooper i New York på 60-tallet. Pakket inn i et stilrent og tidsriktig visuelt og musikalsk uttrykk.

Serien har en dramatisk historisk ramme; John F. Kennedy velges til president i USA i 1960, den kalde krigen topper seg med det mislykkede raidet i Grisebukta med den påfølgende Cuba-krisen og kommunistparanoia.  Drapene på Kennedy og drapsmannen Lee Harvey Oswald – direktesendt på TV – sjokkerer folk.  Oppbyggingen mot Vietnamkrigen som skaper bølger. Sist, men ikke minst, gir Martin Luther King jr. afroamerikanerne håp om like rettigheter som de hvite med sin berømte tale; “I have a dream!”. 

Med et slikt bakteppe kan historien om Sterling Cooper og den kreative sjefen Don Draper ved første øyekast virke som en rimelig flat affære – der ”menn var menn og kvinnene var på kjøkkenet”. Og hvor løgner og moralske brister ikke var noe problem – så lenge man tok seg godt ut, tjente penger og kundene fikk riktig “treatment”.

Men så er det ikke det serien handler om likevel. Vi får et dybdeinnblikk i et samfunn i voldsom forandring. Et samfunn der den rådende forretningsetikk og menneskesyn blir kraftig utfordret.

For meg er serien like mye en hyllest til sterke kvinner; inkarnert ved Betty, Peggy og Joan.

Martin Luther King jr. var en viktig premissgiver for de fargede sine rettigheter i USA på 1960-tallet.  Bak ham var det mange sterke personer. En av de viktigste var syersken Rosa Parks. Hun har fått mye av æren for starten på protestene mot raseskillet i USA på 1950- og 60-tallet.

Det hele begynte 1.desember i 1955 i Montgomery, Alabama. Rosa Parks var lei av å bli behandlet som annenrangs borger, og da hun nektet å gi fra seg setet sitt til en hvit mann i den “fargede” delen av buss No. 2857, fordi den “hvite” delen av bussen var full, ble hun arrestert, dømt og fengslet.

Denne hendelsen opprørte mange fargede og førte til at, da ukjente, Martin Luther King jr. organiserte en 381 dagers lang boikott av bussene i Montgomery. Bussene ble stående i månedsvis – inntil lovene som tillot segregering på offentlige kommunikasjonsmidler ble opphevet. I 1956 konkluderte USAs høyesterett med at segregering av sorte og hvite på busser var grunnlovsstridig. Og i 1964 ble offentlig rasediskriminering forbudt ved lov.

For å si det med Aretha Franklin og Annie Lennox:

 “Sisters Are Doin’ it for Themselves”!